Etter fantastiske opplevelser og mange inntrykk på Island, gikk ferden videre til Grønland; Kalaalit Nunaat. Vi hadde ca. et døgn på åpent hav, seilte i arktiske farvann, og havet lå blankt og stille. Etter undeholdingen, som var ferdig i 22 tiden, gikk vi ut på dekk for å få med oss solnedgangen. Vi fikk også informasjon over høytaleren om at det ville bli nordlys i natt.

Natt over havet

Fargene i solnedgangen var spektakulære. Først så det ut som skyer som lå lavt i horisonten, men de beholdt samme formasjon og det viste seg at det var en fjellkjede på Grønland.

Det var magisk å stå der ute på dekk som en liten prikk i verden på et stor hav. Det eneste som bevegde seg utenom skipet og bølgene var måkene som fløy lavt.

Solen som gikk ned og byttet plass med månen. Vi ble stående lenge på dekk og nøt utsikten og det fantastiske fargespillet. Etterhvert som solen gikk ned begynte det å bli kaldt, men det var vanskelig å løsrive seg fra magien på dekk.

Da solen forsvant i horisonten og mørket senket seg gikk vi opp på helikopter dekket, det øverste på dekk 13. Det begynte å bli ganske kaldt, etterhvert, iskladt, men vil ville oppleve nordlys. Vi stod der lenge og det eneste som lyste var månene som speilet seg i havet. Etterhvert viste norlyset seg, men det var svakt og vanskelig å se med det blotte øyet. På nivå èn som viste seg for oss, så det ut som en melkehvit sky som bølget over himmelen, men tar du bilde viser det seg som en nydelig grønnfarge på himmelen.

Så heldig jeg er som kan stå forfrossen på dekk midt ute på havet, hvor jeg føler meg bitteliten i den store sammenheng og observere et slikt naturfenomen. Men. Etterhvert ble det altfor kaldt og det var godt å komme ned i lugaren og under en varm dyne. Da viste klokken en time over midnatt.

Vi nådde Grønland tidlig neste morgen og da jeg våknet i sekstiden og så ut av vinduet raget høye forrevne fjell seg og skipet drev stille og sakte forbi. De samme fjellene vi så natten før. Et lite isfjell duvet i vannskorpen. Jeg ble lenge stående i vinduet å bare nyte utsikten.

Frokosten inntok vi i restaurant Verailles, med vindusplass, og kunne nyte de første glimt av Grønland. Vi gledet oss til å komme i land.

Nanortalik

Nanortalik er den største byen med det administrative sentrum i Nanortalik kommune, med ca. 1185 innbyggere. Det er den sydligste byen og ligger på en øy med samme navn, ved utløpet av den 70 km lange Tasermiutfjorden som munner ut i Labradorhavet.

Og med et passasjer antall på 2400 ble det ganske folksomt. Solen skinte og Nanortalik viste seg fra sin fineste side.

Navnet Nanortalik betyr Isbjørnenes samlingsted, fordi isbjørnene seilte på isfjellene som nådde Nanortalik i vår og sommehalvåret. Vi så masse isfjell men ingen isbjørn.

Det er en fantastisk natur her og vi ble informert om, ombord, at dette er den reneste luften vi noen gang har pustet i. Om det bare kunne fortsette slik.

Solen varmet og vi vandret rundt i denne flotte ville naturen og som du ser gikk kameraet varmt. Her er det mange flotte motiv og jeg prøvde å fange noen av dem.

Du er ikke her for shopping, men for å kunne nyte naturen. Den er fantastisk. Vi hadde ikke så mye tid, men om jeg hadde ville jeg sett mer av fjellene rundt, dra på ørne eller hvalsafari inn i fjordene.

Bare å vandre langs den gruslagte gaten i frisk luft mens solen skinte og ta inn alle inntrykken av den flotte naturen var nok for oss. Det var nesten ingen biler her så stillheten er uvant for oss som bor i storbyer.

Et besøk i Nanortalik Open Air Museum er verdt et besøk. Her viser de gamle bosetninger og hvordan de levde før.  Innendørs er det utstilt fantastiske klær med intrikate mønster og brukskunst. Bortsett fra museet har de en kafe, matbutikk og en flott butikk hvor får kjøpt souvenirer av godt håndverk. Du kan også, om bord, bestille forskjellige utflukter i området.

På grunn av sin sydlige plassering ble det et av de første områdene som ble befolket av både Inuitter og vikinger.

Nanortalik ble etablert som handelsplass i 1797, men da ved Sissarissoqme i 1830 ble den flyttet til der den ligger i dag. Du finner fortsatt ruiner etter bosetning i området.

Jeg kjøpte med meg en barnebok og en bok om Grønlandske myter. Deres kultur har en dyp forankring i mytene som fremedeles holdes levende.

Det er ca. 4500 år siden de førse inuittene satte sine føtter på Grønlandsk jord via Nord-Amerika, og de brakte med seg sine fortellinger om den mytiske verden som fremdeles lever blandt dem. Ikke så forskjellig fra våre tusser og troll.

De vandret gjennom Beringstredet da den store ismassen gradvis trakk seg tilbake og gjorde det mulig å passere og oppdage nytt land.

Da inuitten inntok Grønland på den tiden, var det faktisk grønt der og frodig vegetasjon. Det vil alltid være klimaendringer og da Saqqaqene levde der (ca.2400 – 800 fkr.) levde de under et varmere klima. Det endret seg etterhvert og ble kaldere igjen rundt 800 fkr.

The star of paganism has lost its shine, but it wonˋt be extinguished as long as the northern lights dance in the sky, as long as storms rage and the swell beats the bedrock, as long as the wind, the current and the torch of the sun send the icebergs drifting. Jens Rosing

Qaqortoq

Dagen etter var Qaqortoq den andre byen vi besøker og ble møtt med overskyet være, men hva gjør det? Vi har klær som passer til både klima og vær.

Ingen av havnene i dissse byene er store nok til at et cruisskip kan legge til, og måtte ankre opp et stykke utenfor. Vi ble fraktet inn med tenderbåter hvor det var plass til 50 passasjere i hver tenderbåt.

Jeg er imponert over hvor fort det gikk med tanke på at 2400 mennesker skulle i land. En godt utarbeidet logistikk.

Byen ligger mellom bratte fjell, og fargerike hus er sprett utover åssidene som en velkommen fargeklatt i et ellers grått vær. Her bor litt over 3000 mennesker og er dermed Grønlands femte største by. Men ikke så altfor stor da vi traff på en guide som hadde studert på Universitetet i Agder og hadde bodd i Kristiansand, men som nå hadde flyttet hjem i gjen.

I nærheten av Qaqortoq finnes flere av Grønlands best bevarte ruiner fra nordbotiden, som den gang het Austbygd, og ble fraflyttet etter 1408. Her ligger ruinene etter Hvalsey kirken. Kirken var da hvittet med kalk og gav navnet til byen Qaqortoq som betyr “Det hvite”

 

Qaqortoq Museum kan by på mye av byen og områdets historie. Her finner du også lokale keramikk kunstnere, en koselig kafè, klær, smykker, et par souvenirbutikker med et strot utvslg kunsthåndverk og mye mer.

Naturen rundt Qaqartoq har mange utendørs aktiviteter å by på. Turer i fjellene rundt byen med utsikt over en fantastisk natur, kajakpadling, seiling, hvalsafari, et fantastisk dyreliv og varme kilder. Det er også et stort antall isfjell som flyter omkring.

Vi hadde ikke tid til slike aktiviteter og ruslet rundt og oppdaget den lille idylliske byen.

Da vi skulle tilbake til skipet ble vi fraktet i Tenderbåter, og mens vi stod å ventet på vår tur ble vi tilbydt varm drikke av cruisepersonalet.

 

 

Prins Christian Sund

Vi fikk dessverre ikke besøkt hovedstaden Nuuk på grunn av for mange isfjell i området. Som plaster på såret fikk vi en spektakulær tur gjennom Prins Christian Sund. Dette oppveide på alle måter. Nå vet jeg jo ikke hva jeg gikk glipp av ved ikke å besøke Nuuk, men dette ville jeg ikke ha vært foruten. En ny fantastisk og iskald opplevelse.

Prins Christian Sund er en dramatisk og pittoresk fjord i det sydlige Grønland. Navnet ble gitt til ære for prinsen, senere kong Christian IV. Fjorden skiller fastlandet fra Sammisoq ( Christian IV Øy) fra andre øyer i Cape Farewell skjærgården.

Vi står på dekk og dette store skiper beveger seg i dorgefart og vi kan nyte en spektalulær utsikt. Et krystallklart vann, fossefall og fjell som rager 2200 meter over havet og vill urørt natur. Isfjellene seiler forbi i alle størrelser.

Skipet stopper lenge opp ved en fantastisk isbre og vi får alle muligheten til å ta masse bilder. I dette området ligger en liten bosetning med bare 100 mennesker, Aappilattoq, som betyr annemone, da det er mye annemome i havet er, derav navnet.

 

Litt historie

Grønland har mye historie å by på med sine bosetninger og myter. Vikingetid og norrøne tid. Bosetninger kommet for derretter å forsvinne. Men mytene har overlevd i alle disse årene, og er blitt noe justert og forandret etettersom tiden går, men lever blandt dem, som i for av utskjørte figurer og nedskrevne fortellinger.

Mange bosetninger opp igjennom årene har satt sit preg på og skapt Grønlands historie og mytene har fuglt med og overlevd.

Grønland var en del av Norgesvelde i 1261 men i 1814 ble realunionen mellom Norge og Danmark oppløst, som følge av Kieltraktaten, og Norge ble tvunget inn i union med Sverige. Og de gamle norske skattlandene Island, Førøyene og Grønland ble ikke med Norge, men ble beholdt av Danmark, men likevel selvstyrte land.

Det bor 56.600 mennesker på Grønland og deres hoved inntekts kilde er sel- og hvalfangst, fiskeri og jakt. Det er også en økende inntekt fra gruvedrift og turisme.

Hvis du er interesserti å lese om opplevelsene vår på Island kan du klikke på lenken her: Island   Og du kan lese mer om Grønland i denne linken: http://www.visitgreenland.com

Er du interessert i lignende turer ta kontakt med Dag Aasbø Travel: http://www.dagaasbo.no Jeg kan anbefale dem på det varmeste.

Jeg har vært  på cruise for første gang, og det frister til gjentagelse. Vi gikk ombord i Reykjavik på  Island, og etter å ha seilt rundt øya og besøkt to havner, gikk ferden videre til Grønland. Vi var en gruppe på 48 reiselystne fra rundt omkring i Norge, som hadde meldt seg på en tur gjennom reiseoperatøren Dag Aarsbø Travel.

Oppmøte var  kl. 05.30 på Gardermoen og her møtte vi vår eminente guide Ola, som loste oss trygt gjennom hele turen. Av og til er det deilig å bare følge med og la andre ta seg av alle de praktiske oppgavene. Dette var en slik tur.

Ved innflyvningen til Reykjavik så vi små vulkanutbrudd langs kysten. Små revner i jorden hvor flammene var godt synlige fra luften. Vi landet kl. 07.50 men kunne ikke gå ombord før kl. 16.00, dermed hadde vi god tid før vi kunne sjekke inn på det som skulle være vårt flytende hjem de neste ti dagene.

Vi hadde egen buss og benyttet ventetiden med en interessant tur i Reykjavik og omegn. Blandt annet til der lavaen hadde stoppet etter utbruddet i Grindavik. Vi hadde et lite stopp der og fikk beskjed om å passe på slik at vi ikke gikk på steder hvor det ennå var varmt.

Hvordan folk klarer å bo med slik usikkerhet hengende over seg til enhver tid, er over min fatteevne. Tidlig neste morgenen var det både jordskjelv og et nytt vulkanutbrudd i nærheten av Grindavik, der vi hadde vært dagen før.

Etter en grundig sikkerhets sjekk på land kunne vi endelig gå ombord i Norwegian Star. Et stort bygg hvor alt skjer innendørs var ennå ikke ferdig, og det var kaldt å stå ute i innsjekkingskø. Vi var ikke helt kledd for værskifte, vi snakker ca. 8 grader. Det første vi gjorde etter å komme ombord var å finne oss et bord i en restarant og holde rundt en stor varm kopp te.

Gruppen vår samlet seg i restaurant Versaille, hvor vi hadde middag hver kveld, nydelig lokale, nydelig mat og behagelige kelnere som etterhvert husket hvilken vin du ønsket til maten. Her spiste vi også frokost hver morgen., med utsikt til havet som fløt forbi, eller til den byen vi besøkte. Der kunne vi sitte en time og nyte utsikt og deilig frokost, hvis vi ikke skulle tidlig avgårde på en ekskusjon, vel og merke.

Første stopp på programmet var egentlig Grundarfjordur, men der var det storm den dagen og umulig å komme til. Planen var å legge til kai i Djupivogur, en liten kystlandsby med 400 innbyggere, som har en historie helt tilbake til 1790, men det får jeg ha tilgode til en annen gang.

Vi hadde en behagelig dag på havet og kunne nyte god mat, god vin og flott underholdning. Jeg hadde også pakket med meg en god bok og strikketøy og led ingen nød.

Havet var som et stuegulv og vi ruslet rundt og kunne finne en plass for lunsj, et glass vin eller nyte utsikten over kysten av Island som gled forbi.

Hver kveld var det underholdning. Artistene var profesjonelle aktører fra Cirque de Soileil, kabareter, musikaler, magikere, foredragholder og gode filmer. Alt var inkludert i prisen, og du kan velge hvilken restaurant du vil spise på, bortsett fra tre hvor du må betale.

Har du vinpakke, er all vin gratis opp til 15 dollar, og i vinpakken får du rabatt på utfluktene og en middag i en av de betalte restaurantene.  Gjennom Dag Aasbø var utflukter inkludert i prisen.

Hver dag fikk vi alle et nyhetsbrev med informasjon om kveldens underholdning, utflukter og diverse aktiviteter ombord. Noe for en hver smak.

 

Akureyri

Neste stopp var Akureyri. Byen ligger innerst i den 60 km lange Eyjafjordur nord på Island. Akureyri er en universtitetsby og fjerde største by med sine 19 219 innbyggere. Infrastrukturen er god og de har blandt annet egen flyplass, havn og skipsverft.

Havnen er rik på fisk og har en interessant maritim historie. Hval er også observert i havnen, men det så vi ingenting til, dessverre.

Selve sentrum av Akureyri har en sjarmerende hovedgate med restauranter, en koselig bokhandel hvor de også har et godt utvalg av engelske bøker og en liten kafè. En lekker strikkebutikk, et fristende bakeri, og ellers butikker for en hver smak.

Det er en sjarmerende by selv i regnvær. Skulle bare hatt litt bedre tid. ( Bildene fra Akyreyri er lånt av iStock da kameraet gikk tom for strøm da jeg vandret rundt i gatene.) Her kan du lese mer om selve byen; http://www.visitakureyri.is

Akyreyri ble etabler på 900- tallet og på den tiden hadde de at relativt vamt klima. Og rundt byen finner du museer med en gammel kirke, skolebygning og teater, som er godt bevart.

Island er fylt med naturopplevelser med sine karakteristiske nautur. Her er fossefall, dype kløfter, vulkanske områder hvor grunnen under føttene syder av varme kilder og lava. I havnen venter bussen for å ta oss med på sight seeing til Godafoss, Myvatn og Namafjall og Dimmuborgir.

 

Godafoss

Godafoss er en av de mest spektakulære fossefallene på Island med et fall på 12 meter. Du kan oversette Godafoss med Guds foss. Den renner ut i Skaldfandafljot-elven og videre gjennom Bardardalur-lavafeltet.

Godafoss er en av Islands store turistatraksjoner. Jeg fikk en følelse av Niagarafallene og Grand Canyon i litt mindre format, men ikke mindre imponerende og fantastisk av den grunn.

 

 

 

Myvatn

Myvatn er en grunn og næringsrik innsjø i et aktivt vulkansk område i nærheten av Kraflavulkanen. Den er et resultat av et stort basaltisk lavautbrudd for 2300 år siden. Og på det dypeste måler den hele 4,5 meter.

Innsjøen og de omkringliggende våtmarkene har et usedvanlig rikt fugleliv. Etter Godafoss kjørte vi videre langs Myvatn. Både Dimmuborgir og Namafjall Hverir ligger langs denne innsjøen.

Island har et fasinerende landskap. Alt av natur, fossefall, innsjøer, fjell og andre formasjoner er et resultat av den vulkanske øya som oppstod for ca. 22 millioner år siden. Fuglelivet rundt Myvatn er spesielt. My betyr mygg og er som en buffè for fuglene.

 

Namafjall

Namafjall Hverir ligger ved et av Islands største jordvarmefelt på østsiden av Myvatn, i den nordlige delen på Island. Ved dette feltet ble det i 1969 åpnet landets første jorddampkraftverk.

Det er planer om å øke kapasiteten fra 3 til 90 megawatt, noe som vil få store og negative konsekvenser for økosystemet. 70 prosent av oppvarmingen av islandske hus kommer fra disse varme kildene.

Vi måtte passe oss for å ikke tråkke på steder hvor det var varmt. På bilde under putrer og bobler vannet. Det var gjørmete og luktet sterkt av svovel, og mange små forhøyninger hvor varm røyk sivet ut

Det finnes innendørs varme og badebassenger overalt på Island, og varmes opp av de varme kildne. Det koster ingenting å benytte seg av dem, for islenderene skal nyte godt av øyas goder, og spesielt i dette kalde klimaet. Definitivt noe for norske politikere å tenke over.

En gang det skulle lages en tunnel, kom de over en varm kilde omtrent i midten av tunnelen, og  har en konstant temeprtur på 25 grader. I vintersesongen når bilene er fulle av frost, kjører de gjennom tunnelen til bilene har tint opp.

 

Dimmuborgir

Dimmuborgir er et stort område i nærheten av Myrvatn med spesielle lavaformasjoner, som består av flere grottet og steinformasjoner som kan se ut som rester etter en eldgammel kollapset festning med søyler, som spyr ut svovelholdig røyk.

Under lavautbruddet for 2000 – 2200 år siden nådde lavastrømmen vann og dannet dette område med skarpe og forrevne lavaformasjoner hvor lava har presset seg opp fra magmaen som koker under jorden.

Islandske myter forteller at Dimmuborgir er en by mellom jorden og underverden og er bosted for alver, troll og julenissen. Dette spesielle område har også vært location i TV-serien Game of Thrones. Steinformasjonene danner bakgrunnen for Mance Rayderˋs vilkmarks leir.

Det er turløype rundt området, og til og med i slutten av august var det  iskaldt. I nærheten ligger det en kafè i kombinasjon med en souvenirbutikk, hvor de også selger luer og vanter. Det beste kjøpet mitt på den turen.

Etter bussturen dro vi tilbake til Akureyri og hadde litt tid til å se oss rundt i byen. Noen valgte å gå ombord, men jeg ville ha et lite glimt av byen. Akureyri er en koselig by med et godt utvalg av butikker og kafeer. Jeg må alltid innom en bokhandel hvor enn jeg er og denne var intet unntak. Et godt utvalg av engelske bøker hadde de også, og en koselig kafè var en del av konseptet. Her kan du lese mer om selve byen; http://www.visitakureyri.is

et var kaldt klima vi ferierte i, og ved ombordstigningen, i hver en havn, stod noen fra mannskapet og møtte oss med varm kakao. En koselig gest som varmet en kald kropp.

 

Isafjordur

Vi fikk en hel dag i Isafjordur. En liten tettsted på norvestkysten av Island med 2744 innbyggere. Byen ligger på en øy i den trange fjorden Isafjardjup, og er omgitt av 600 – 700 meter høye fjell.

Isafjordur er et viktig senter for fiske og handel, med store fryseannlegg, maskinindustri og skipsverft.

 

Westfjords Heritage Museum

Vi besøkte Westfjords museum for byens kulturarv. Det ligger like ved havnen og holder til i en bukt hvor de renoverte bygningenen, fra 1700-tallet, danner selve museet. Museet fokuserer på å formidle hvordan de levde og arbeidet opp gjennom tiden.

I linken her finner du mye interessant informasjon om museet;  http://www.nedsti.is  Du kan lese mer om Isafjordur og Westfjord i linken her: http://www.westfjords.is

Etter hver utflukt, både på Island og Grønland, ventet det enten varm sjokolade eller suppe på oss forfrosne turister. Arrangert av cruise skipet. Det varmet både hjerte og kroppen. På det varmeste var det ca. 7-8 grader.

Det er interessant å reise og besøke små plasser, bosetninger og små byer. Se hvordan mennesker lever i små samfunn og ikke bare i bråkete storbyer eller blinkende lysplakater og lysforurensing. Det er en stillhet og ro over disse plassene som tiltaler meg, spesielt i vår tid hvor alt skal gå så utrolig fort og vi har ikke tid til noen ting lenger. Leve sakte og vær glad for det. Selv jeg, som liker å shoppe slappet av på en helt annen måte i disse omgivelsene.

Island ha et fasinerende og spesielt landskap. Denne vulkanøya er ganske ung i verdensammenheng, kun 22 millioner år gammel.

Visste du at om du kaster fra deg en epleskrott i naturen vil den ikke brytes ned? Det visste ikke jeg. Det finnes ikke mikrober eller hva det nå er som gjør at slike ting brytes ned, og dette på grunn av øyas unge alder. Fasinerende.

Det bor 393 600 mennesker her, og fra 1262 tl 1918 var Island en del av det Norge, og siden under Danmark. Under 2.verdenskrig gjorde de seg uavhegnige og etablerte sin egen republikk 17.juni 1944.

Da har vi gjort oss ferdige med Island for en liten stund. Vi skal tilbake til Reykjavik hvor vi avslutter turen hvor vi begynte. Men nå går ferden videre til Grønnland. Det blir et døgn på havet hvor vi får opplevd en spektakulær solnedgang.

Jeg kan anbefale å reise med Dag Aarsbø Travel. De har overkommelige priser uten at det går utover kvaliteten. Er du interessert i å lese mer, klikk på denne lenken; http://www.dagaasbo.no

Det er ikke bare sol og varme som er ferie. Jeg er fasinert av vær og forblåste steder. Det har for det meste vært mine destinasjoner i det siste. Er du interresert kan jeg anbefale disse; Newfoundland og St. Johnˋs  – 17. mai på Shetland Det kommer snart et innlegg om selve Shetland, men først Grønnland.

For et år siden ( 2023 ) reiste vi en liten gjeng for å feiret 17. mai på Shetland. Det var en spesiell opplevelse og jeg vil aldri ha vært den foruten. Vi var syv medlemmer fra Agder Krigsseileres Minneforening som dro på tur. Vi er alle etterkommere av krigsseilere, noen er barn og undertegnede er barnebarn. En i følget vårt er sønn til nestkommanderende i Shetlands gjengen, og det var stor å besøke Scalloway hvor havnen deres er.

I nærmere 20 år har det årlig seilt nordmenn og kvinner fra Norge for å feire 17. mai på Shetland. Seilbåtene ankommer hovedstaden Lerwick dagen før, og i tradisjonens tro blir kvelden tilbrakt på en lokal pub i Scalloway. 

Alle er invitert, og det var god stemning blandt de lokale og oss nordmenn. Vi ble varmt tatt i mot og ble underholdt av unge musikere fra skolen i nærheten. De lagde god stemning og spilte opp til dans.

Det var gøy å tilbring en kvelden på den lokale puben. Det er en varme blandt lokalbefolkningen som vi ville oppleve mer av på nasjonaldagen. Det ble sent før vi brøt opp og flere fra lokalmiljøet tilbød seg å kjøre oss tilbake til Lerwick.

Det bor ca. 900 mennesker i dette lille tettstedet på vestsiden av øya. Og på Shetland i sin helhet bor det ca. 23 000 mennesker. Fra 800 tallet og frem til 1469 hørte Shetland til norsk territorium, det som da het Norgesvelde. Det er også kortere til Bergen enn til Edinburgh, og de føler seg faktisk mer norske enn skotske. De har et ønsker om å bli norske og har til og med norsk som valgfag i skolen. 

 

17. mai på Shetland

Nasjonaldagen opprandt uten regn, men overskyet, og vi følte vi var heldige med været. Selv om det var litt kaldt, er det som en typiske norsk 17. mai, takk og pris for bunad i ull, ulltrøye og ullsjal. 

Vi som skulle gå i tog samlet oss i havnen i Lerwick kl. 10.00 og ca. 70 nordmenn, og noen shetlender, toget gjennom sentrum av Leirwick med enkelte tilskuere langs ruten vår. Vi var syv i følget vårt, og resten kom fra alle seilbåtene som kommer hvert år. Her på bildet ser du gjengen vår.

Det var en spesiell opplevelse å gå gjennom Lerwicks gater, fulgt av en enslig trommeslager, og synge norske 17. mai sanger. Uansett hvor jeg er når vi synger Ja vi elsker  får jeg klump i halsen og må tørke bort noen tårer. Det var ikke annerledes her. Etter toget kunne vi nyte en lunch på en koselig liten restaurant midt i gågaten før vi dro med buss til Scalloway.

 

Scalloway

I det vi gikk av bussen i Scalloway åpnet himmelens sluser seg og vi ble vi ønsket velkommen av styrtregn. Det øste det ned, nei, ikke ned, men sidelengs og oppover…..men hva kan du vente på en liten øy midt ute i Nordsjøen hvor vinden blåser uhindret over en øy uten trær eller høye fjell. Men dette stoppet ikke en flott markeringen av nasjonaldagen.

Her er vi også omtalt i avisen, og jeg beundrer alle skolebarna som stod støtt i vind og regn. De utførte sang og taler og jeg var dypt imponert. Her kan du se, både på forknytte og kalde kropper og ansiktsutrykk, at de også syntes det var kaldt og vått.

 

 

 

Befolkningen på Shetland føler seg mer som norske enn skotske, og jeg blir varm langt inn i sjelen når jeg ser hvor mye de legger i å markere dagen vår. Det er også et speseilt bånd mellom oss som går tilbake til 2.verdens krig og Shetlands gjengen med  havn i Scalloway.  Det ble holdt mange taler og kranser ble lagt ned. Her holder vår styreformann i Agder Krigsseileres Minneforening -AKM tale.

Her ser du, Odd Arnesen, sønnen til nestkommanderende i Shetlandsgjengen legge ned krans i et følelsladet øyeblikk. Det var spesielt og kunne gå i sin fars fotspor på Shetland, og oppleve hvor han satt sine fotspor under krigen og hvilken imponerende innsats han og Shetlandsgjengen gjorde. Det var fint også for oss andre å oppleve dette.

Odd kom også i kontakt med Bill, sønn av en som kjent Odd sin far, og som eide St. Olavs slipp, hvor båten deres la inn til når den ankom Scalloway. De hadde mye å snakke om. Bill hadde også en bekjent som kjente hele Shetlandsgjengen og kunne fortelle mye fra årene under krigen. Det er slike ting som gjør en tur som dette så utrolig interessant. 

Etter taler, sang, underholding og kransnedleggelser gikk vi den korte turen opp til Museet hvor det ventet et langt bord med de mest fristende kaker, men det beste var de varme smilene til de to som stod for dette.

En varm kopp kaffe smakte ekstra godt i en kald og våt kropp. Hele  Scalloway hadde bakt kaker til ære for vår nasjonaldag, og dette gjør de hvert år. Jeg er dypt rørt over den varme velkomsten og den imponerende dugnadsånden.

Scalloway Mueseum drives av frivillige. Museet forteller om Shetlandsbussene, og arbeidet som fiskerne gjorde under krigen. Du kan også se en samling som dekker historien til Shetlandsøyene og lokalhistorien, og her jobber flere generasjoner sammen. 

Vi var tre i følget vårt som gikk i bunad, og i den forbindelse var vi gjenstand for mye oppmerksomhet og mange ville ta bilde av, og med oss. Jeg er stolt av våre nasjonaldrakter, og er utrolig glad i min som jeg har overtatt av min mor Hun var 12 år da hun fikk den, og heldige meg som den eneste av oss tre søstre som passer den. 

Etter et par timer i hyggelig selskap med flere fra lokalbefolkningen som også samlet seg her, fikk vi, igjen, tilbud om å bli kjørt tilbake til hotellet. Det regnet fortsatt og var ikke særlig fristende å vandre ut i dèt været for å ta bussen tilbake.

I linken finner du mer informasjon om Museet: http://www.scallowaymuseum.org 

Det var godt å komme inn på et varmt hotelrom og få av seg bunaden. Krype opp i sengen, under en varm dyne med en kopp te. Vi hadde bestilt bord i restauranten på hotellet. Og godt var det. Bare ned en liten trapp og inn en dør. Det ble en fin avslutning på en begivenhetsrik dag, i godt selskap, hvor maten og vinen smakte fortreffelig.

Shetlandsgjengen

Med kaptein Leif Andreas Larsen, som ledet Shetlandsgjengen, var denne gjengen en norsk marineavdeling som seilte i hemmelige oppdrag for Norge og Shetland. De fraktet medlemmer av Kompani Linge, etterretningsfolk, flyktninger og militære forsyninger. De foretok også aksjoner mot tyske skip og la miner i norske farvann. 

I begynnlsen av krigen stod Shetlandsgjengen helt under britisk kommando, men senere kom nordmenn med i ledelsen. Mot slutten av krigen fikk de navnet Norwegian Naval Special Unit  (NNSU) og deres viktigste oppgave var å sørge for militær trafikk over Nordsjøen. De samarbeidet også tett med britiske SIS; Special Intelligence Service og SOE; Operatin Executive.

Jeg føler meg priviligert som har opplevd dette. En tur litt utenom det vanlige, og et minne for livet. Du kan også lese om Minneforeningen her; Agder Krigsseilers Minneforening

 

Vår 17.mai feiring på Shetland er foreviget på Youtube. 

 

På vår nest siste dag går turen til Taj Mahal og Agra Fort i byen Agra i Uttar Pradesh. Tidlig om morgenen tok vi toget til Agra, fra Hazrat Nizamuddin Railway Station i Delhi.

Vi var der så tidlig at det var vi som vekket hanen, og hadde nesten togstasjonen for oss selv. Med en togtur som tok 2 timer og 15 minutter fòr vi gjennom det indiske landskapet og fikk et tankevekkende inntrykk av livet i slummen og de vanvittige kontrastene til rikdommen i palassene vi skulle besøke.

Det var ikke bare slum men også frodige åkre vi fòr forbi. På togstasjonen i Agra var det adskillig flere folk og mange barn som vrimlet utenfor stasjonen og ventet på passasjerne i håp om at de enten hadde penger eller mat de kunne avse.

Vi har, opp til flere ganger, fått beskjed om å ikke gi dem penger, men det er hjerteskjærende og vanskelig å stå imot. Når det er sagt, er det viktig å respektere hva som er gjeldene idet landet du besøker.

Barn stod klare med papirposer og formelig kastet seg over oss og tok maten ut av hendene vår nesten før vi fikk det opp av bagger og vesker. De er utrolig raske.

Vi ble servert både kald og varm mat på toget og jeg skulle bare ønske jeg hadde spart på det jeg ikke spiste, kun et par muffins jeg tenkte jeg skulle ha til senere, med det ble det ikke noe av. De endte opp i en papirpose på togstasjonen i Agra.

Toalettene på toget var ikke så mye å skryte av. Da jeg spurte en av mennene, i reisefølge, konstaterte han bare at han var glad han var mann. Så vår herlige reiseleder hadde avtalt med et flott hotell hvor vi kunne låne toalettene før vi ankom vår første destinasjon.

Taj Mahal og Agra Fort

Bussen ventet på oss på stasjonen i Agra og kjørte oss først til Taj Mahal. Den stoppet utenfor en gedigen port og en lang aveny førte oss til  inngangen av mausoleet.

Her myldret det av apekatter og en av turistene fikk frastjålet hatten sin, så vi holdt godt på hodeplaggene.

Vi hadde vel alle store forventinger til dette berømte mausoleet og vi ble ikke skuffet. Det er fantastisk. Men før vi kom så langt ventet en lang og streng sikkerhetskø. Dette kan de, og det gikk ganske fort med tanke på alle de hundrevis av menneskene som skulle inn.

 

Taj Mahal

Etter sikkerhetskøen kom vi ut på en plass som var omringet av en rød mur som går rundt hagen til palasset. Det var et magisk øyeblikk da jeg gikk gjennom den imponerende portalen og fikk se Taj Mahal for første gang.

Taj Mahal ble bygget av stormogulen Shah Jahan til minne om hans yndlingshustru Arjumand Banu Begum ( 1593-1631) som fikk navnet Mumtaz Mahal, som betyr Palassets fryd. Mausoleet ble påbegynt i 1632 og stod ferdig i 1648.

Det hvite marmor palasset har elementer av persisk, indisk og tyrkisk arkitetur og ble i 1983 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Minaretene i de fire hjørnene måler 42 meter og selve kuppelen rager 70 meter og var tidliger dekket med gull, men er nå dekorert med bronse. Elven Yumana renner stille  i bakgrunn. I denne linken kan du kan lese mer om UNESCO og Taj Mahals historie: http://whc.unesco.org

Vi samlet oss innenfor murene, i etterlengtet skygge, og fikk et interessant foredrag om Taj Mahals historei, av vår guide. Og mens vi stod der stilte andre turister seg opp foran oss og tok sine selfie, “tilfeldigvis” med oss i bakgrunnen.

Vi opplevde at vi også var en attraskjon. Disse damene som sitter i mellom oss, bare satt seg der og noen andre i deres reisefølge tok bilder.

Alle ville ha bilder med oss europeere. Mange tok bilde i smug, som en selfie, og mange spurte om de kunne ta bilder av oss sammen med dem. Klart vi ville. Vi tar bilde av dem så det går begge veier. Jeg er sikker på at bilder av oss er spredd utover store deler av India og andre asiatiske land.

Hvorfor? Det samme spurte jeg om i en butikk på hotellet vår, og ble fortalt at de var glade i Europa på grunn av hjelp til mye av infrastrukturen i landet.

Vi vandret rundt på plassen i stekende sol. Det var befriende å komme inn i den svale skyggen i selve mausoleet, som måler 57×57 meter og hviler på en marmorsåle som måler ca. 100×100 meter.

Det var ikke lov til å ta bilder der inne, og vi vandret i stillhet rundt selve sarkofagen som lå i en sirkel i midten med en ornamenter vegg av marmor som en egen beskytttelse. Alle vegger var  vakkert dekorert med sirlige mønstre på marmorveggene. Av og til kan det være godt å legge fra seg kamera og mobil, og bare la inntrykkene gjøre sitt.

Vi vandret rundt i den vakre hagen, under skyggefulle allèer, som omgir selve Taj Mahal.

Den rødbrune bygningen til høyre for minareten, på bildet under, er en av to identiske bygninger som er plassert på hver side av mousoleet.

Den på venstre side er en grav og den du ser er kun en replika for å opprettholde symetrien og balansen.

Etter besøket kunne vi nyte en deilig lunsch på den lokale restautanten Masala Bistro før vi dro vider til Agra Fort.

På vei til Agra Fort måtte vi stoppe ved en minibank og mens vi ventet kom en hel bøling av store svarte kuer vandrenede i sitt helt eget tempo midt i de traffikerte gatene.

Alle tar hensyn til dem. Det er bare slik det er. Vi var helt overveldet og fasinert over dette, og måtte ut av bussen og knipset bilder. Tre politimenn, som stod et stykke unna, bare så på oss, smilte og ristet på hodet.

 

Agra Fort

Agra Fort, eller det røde fortet, er et arkitektonisk mesterverk og ble i 1983 tatt med på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Fortet ligger ca. 2,5 km nordvest for Taj Mahal, og en 2,5 km. lang mur beskytter det som engang var den keiserlige hovedstad

Fortet ble bygd av keiser Akbar, Mogulrikets tredje stormogul, som hadde sin storhetstid mellom 1526 – 1857. Innenfor murene, som er bygd i rød sandsten, befinner det seg flere palasser som; Khas Mahal, Shish Mahal og Jahangiri Mahal for å nevne noen, samt The Pearl Mosque – Moti Masjid.

Her er en militær base og den keiserlige residens, hvor også regjeringen holdt til i sin storhets tid.

Overalt er bygningene vakkert utsmykket og vitner om en rikdom som magler sidestykker.

Det er en prakt som åpenbarer seg når vi kommer inn på selve området hvor alle palassene ligger.

Varmen er fremdels intens og det er deilig å kunne trekke inn i skyggen i vakre svaleganger og med utsikt til blandt annet Taj Mahal i det fjerne og elven Yumana som renner forbi.

Det begynner å bli kveld og vi skal med tog tilbake til New Delhi. Vi er mette av mange fantastiske inntrykk og forlater fortet sammen med hundrevis av andre turister.

Det er fasinerende med de flotte og fargerike sariene indiske kvinner bruker, og denne vakre buketten tok en hvil i skyggen av ettermiddagssolen. Og jeg var så heldig å få foreviget dem da vi var på vei ut av Agra fort.

Da vi forlot fortet vandret den samme bølingen med kuer i sin eget langsomme tempo forbi oss enda engang i en ganske traffikert gate.

Bussen ventet på oss utenfor og tok oss med til togstasjonen hvor vi gikk på toget tilbake til Delhi. Det var adskillig flere mennesker der da vi ankom rundt 19.30, og måtte følge godt med på følget vårt for ikke å forsvinne i den enorme menneskemengden.

Vi inntok en sen middag på hotel Lalit. Hotellet vi overnattet i da vi kom første dagen, og er nå tilbake. Og jeg fikk anledning til å luftet en av de indiske kjolene jeg kjøpte på City palasse i Udaipur.

Hvis du er interessert i å lese om de andre opplevelesene våre, kan du lese dem her; India og Delhi – Varanasi og Ganges – Udaipur i Rajasthan – Kumbhalgarh Fort Udaipur

Vi har hatt noen fantastiske dager i Udaipur og flyet går tidlig om morgenen tilbake til Delhi og besøk til Qutub Minar og Mahatma Gandhi. Men først rekker vi en deilig frokost som siste måltid på dette vakre hotellet, Fateh Niwas. Jeg rekker også en rask tur ut i hagen for å ta de siste bildene av den vakre hagen, og et inderlig ønsker om at tiden kan stå stille. Men flyet til Delhi går kl. 09.45 og det venter ikke.

På flyplassen i Delhi venter bussen og turen går rett til Qutub Minar og deretter Gandhi Smriti, hvor Mahatma Gandhi bodde den siste tiden av sitt liv. Vi hadde også en fantastisk sen middag på den berømte restauranten Indian Accent.

Qutub Minar

Qutub Minar, Qutb Minar eller Qutab Minar er den høyeste minareten i verden som er bygget av steinblokker. Den er 72, 5 meter høy og ved bakken er diameteren 14,2 meter og 2,75 helt øverst.

Etter 399 trappetrinn er du helt på toppen og får en spektakulær utsikt. Denne minareten befinner seg i Qutb – komplekset, et kompleks bygget i indo-islams arkitektur og står på UNESCO verdensarv liste. http://whc.unesco.org

 

Qutb – komplekset ble bygget i det 13. århundre, få kilometer fra Delhi, og inneholder moskeer, gravplasser og minareter.  Den kunstneriske arkitekturen er imponerende og et minnesmerke over den islamske kulturen og hvordan de etablerte seg i det indiske subkontinentet på 1200 – tallet.

 

Mahatma Gandhi

Mahatma Gandhi var en indisk statsmann og advokat. Han var en frigjøringsleder, og anti kolonialist, kjent for kampen for uavhengighet fra Storbritania, hvor han ledet nasjonalbevegelsen mot det britiske styre i sitt hjemland.

Han er også anekjent internasjonalt for sine doktriner om ikke voldelige metode som sivil ulydighet i kampen for frigjøring.

Mohandas Karamchand Gandhi ble også sett på som en Mahatma som betyr stor sjel – en hellig mann.

Her er noen av hans filosofiske sitater;

“The greatness of humanity is not in being human, but in being humane.

” A man is but the product of his thoughts. What he thinks, he become.”

” Live as if you were to die tomorrow.”

“Happiness is when what you think, what you say, and what you do are in harmony.”

“Change yourself – you are in control.”

“We may never be strong enough to be entirely nonviolent in thoughts, words and deed.”

Gandhi Smriti

Vi kjører gjennom flotte brede avenyer med villaer gjemt bak høye murer og store trekroner som skygger for den intense varmen, og her ligger villaen  Gandhi Smriti. Ved den store porten ved inngangen til villaen er åstedet hvor Gandhi ble skutt.

Gandi Smriti i Tees January Road, tidliger Albuqueque Road, i New Delhi, er tidligere kjent som Birla House eller Birla Bhavan, og er et museum dedikert til Mahatma Gandhi. Her tilbrakte Gandhi de siste 144 dagene i sitt liv, hvor han ble skutt utenfor porten  30.januar 1948. http://www.gandhismriti.gov.in

Birla House ble bygget i 1928, av den indisk handlesmann Birla, og i 2005 ble Gandhi museum etablert. Museet viser historien om Gandhis liv ogha r som oppgave å holde i live verdien av friheten India har oppnådd. Du kan lese mer om Mahatma Gandi og Gandhi Smriti her; http://www.gandhismriti.gov.in

Vi hadde en interessant tur i museet hvor utstillingen omfatter bilder, skulpturer, malerier og inskripsjoner og mer, som forteller Gandhis liv og historie. Hans soverom er også bevart om det var den gangen han bodde der.

Museet er omringet av en vakker hage og et perfekt sted for kontemplasjon. Etter fantastiske opplevelser og minneverdige inntrykk var det tid for lunsj……var det idag vi fløy fra Udiapur? Frokost i Udaipur og lunsj i New Delhi. Så, etter besøket i Gandhi Smriti kunne vi nyte en deilig lunsj på restaurant Waves.

Indian Accent Delhi

Vi hadde en uforglemmelig sen middag på Indian Accent Delhi, som har vært en av Asias beste restauranter siden 2015 og er nå rangert til en av de 19 beste restaurantene i denne verdensdelen. Det sier ikke så lite med tanke på folketallet.Den har vunne mange priser og hedres av matkritikerer verden over.  http://www.indianaccent.com 

Foruten i New Delhi finner du Indian Aaccent både i New York og Mumbai. Chef Manish Mehrotra er designeren bak denne fantastiske menyen vi fikk den ære av å nyte. Han bruker det indiske kjøkkenets smaker og tradisjoner kombinert med globale ingredienser og sesongens råvarer.

De har ikke som vane å ta i mot en bestilling på bord til mer enn 30 gjester på samme bestilling, men gjorde et unntak for oss. Og takk og pris for det. Vi fikk en fantastisk matopplevelse.

Det har vi for så vidt fått under hele turen. Fra Food Tour i Delhi og gatemat i gamle Delhi til en av de mest raffinerte restaurantene i Asia. Kontrastene til den gamle delen av Delhi er fasinerende. Og smaksopplevelsene er like gode på hver sin måte.

 

Vi fikk presentert en seks retters meny med vin til. Og hver rett var en nytelse. Selvfølgelig var vinene det også. En av rettene, eller venterett, var en sorbetis laget av granateple og kumin. En fortreffelig smakskombiansjon.

Jeg kjøper kokebøker når jeg er ute å reiser. For det meste til min sønn som er kokk og samler på kokebøker fra hele verden. Det begynner å bli en del nå. Denne turen er intet unntak. Jeg måtte jo kjøpe en til meg selv også.

Som du kan se på bilde er den stor. Sikker på at den veier det samme som to murstein.  Boken er et kunstverk i seg selv og inneholde mange fristende oppskrifter.

Etter en lang innholdsrik dag og en fantastisk avslutning i godt selskap, tok bussen oss tilbake til hotel Lalit, og en ny spennende dag venter da vi skal ta toget til Agra og besøke Taj Mahal og Agra Fort.

Her får du linkene til de andre innleggene om Indiaturen og alle opplevelsene våre: India og Delhi  –  Varanasi og Ganges  –  Udaipur i Rajasthan  – Kumbhalgarh Fort Udaipur  og en link til turistinformasjon i sin helhet; http://www.delhitourism.gov.in

I September i fjor var jeg på skrivekurs med Tom Egeland i Firenze. Dette har jeg hatt lyst til lenge, og da han reklamerte for skrivekurs et år før så måtte jeg bare melde meg på. Han hadde også skrivekurs i Roma men det kom på samme tid som en tur til Shetland. Kursene holdes der romanfiguren Bjørn Beltø har vært på oppdrag og hvor han kommer i kontakt med et mysterium, og som regel et mord han må løse. Vi gikk i Bjørn Beltøs fotspor i Firenze.

Det var kjempegøy og utrolig interessant. Det er alltid noe å lære, heldigvis, og mye nytt unders solen, men også en del bekreftelser på at jeg er på riktig vei. Og det følses alltid godt. Vi var bare seks påmeldte til dette kurset, det var plass til noen flere, men når det er sagt, var det fint å ikke være så mange. Det var en utrolig herlig gjeng og vi ble godt kjent.

Når man først skal besøke denne vakre byen ville jeg ha noen dager for meg selv før kurset og reiste ned mandag. Her kan du lese om dagene jeg nøt livet i Firenze i noen dager;  Gatelangs i Firenze

Kurset startet torsdag kveld med en middag i sentrum av Firenze. Vi som skulle på kurs var booket inn på et hotel litt utenfor sentrum, og traff hverandre i resepesjonen på hotellet mens vi ventet på taxi som skulle ta oss inn til sentrum. Det er noe med det å treffes der vi er når vi har samme interesser, en form for samhørighet og vi fant tonen med èn gang.

Vi traff Tom utenfor restauranten der han ventet tålmodig på oss i en forsinket drosje. (drosjene i denne byen har et aldri så lite forbedringspotensiale) Stemningen steg i takt med både praten og vinen i glassene utover kvelden.

Vi fikk et helt lokale for oss selv. Ned en smal steintrapp, slitt etter mange års bruk, og et innbydende langbord dekket til oss i en kjeller med velvet tak og vegger og gulv av stein, som nok har stått der i mange år.

Maten var fortreffelig og det var  boblene og vinen. Praten gikk lett og stemningen var god. Vi var alle spente på morgendagen når kurset skulle begynne.

Restaurant Mangiafoco Osteria Tartufeira ligger i Borgo Santi Apostoli 24/26/28 R, 50123 Firenze http://www.mangiafoco.com    En sidegate et kvartal fra Ponte Vecchio. Jeg kan anbefale den på det varmeste.

Skrivekurs med Tom Egeland i Firenze

Fredag morgen satte vi alle spente i et konferanserom på Grand hotel Cavour i hjerte av byen.  Vi gikk  gjennom den psykologiske tilnærmingen til å skrive en bok. Hvor det framgår å ha selvtillit og å gi litt f…..blaffen, tørre å våge. Om forskjellige metoder. Veien fra ide til endelig bok. Om språket, et levende språk og dialog, veien fra idè til plot. Hvordan du deler inn kapitlene og mye mye mer.

Jeg skal ikke avsløre noe. Er du interessert i å skrive, eller liker bøkene hans, kan jeg anbefale deg dette kurset. Det ble to innholdsrike dager fullt opp med et interessant innblikk i en forfatters hverdag med gode tips og informasjon om det å skrive. Det var utrolig lærerikt, men som jeg nevnte tidliger fikk jeg også en del bekreftelser på at det jeg holder på med er riktig.

Noe av det mest interessante var å høre hvordan han selv går frem når han skriver og sin egen prossess. Det som slo meg var at kreative prosesser har flere fellesnevnere, også de kreative irrgangene når jeg lager bilder, om det er etsninger, malerier, tegninger eller å skrive.

Vi presenterte oss for hverandre og hvorfor vi var her. Alle hadde interessante historier. Jeg fortalt om bloggen og at en av mine noveller var med i en Antologi som stå i bokhyllen hjemme, bland to bautaer i norsk litteratur, nemlig Roy Jacobsen og Tom Egeland.

Det er fasinerende å høre på denne forfatteren, som har skrevet disse spennende bøkene, sitte der å forteller hvordan han går fram. Det må være som å være bak i kulissene på et film sett.

En morsom historie til dette bildet; jeg spurt om jeg kunne ta bilder til bloggen og om de hadde noe i mot at jeg publiserte dem. Det hadde ingen noe imot.

Da kom noen opp med en god ide om at jeg skulle stå her jeg står og fortelle Tom hva jeg synters  han burde rette på…..ha ha…..men det var faktisk hans idè til ære for bildet.

Jeg har lest alle bøkene om Bjørn Beltø og Tom sier selv at noe av hans personlighet finner du hos romanhelten. De har også mye av den samme tørrvittige og selvironiske humoren.

Tom er også en sjenerøs person, han lytter når du prater og avbryter ikke. Litt sjenert kanskje og utrolig kunnskapsrik.

“Jeg er veldig glad jeg ikke jobber” sier han…..lurere på hva det  å skrive en bok er….

Her sitter jeg på et lite konferanserom i et lekkert hotel midt i denne vakre byen og lytter til en av mine favoritt forfattere sammen med en herlig gjeng, og føler meg utrolig priviligert.

Kurset ble holdt på Grand Hotel Cavour, et hotel jeg kunne tenke meg å ta bedre i øyesyn. Lekkert var det. Og. Det beste av alt midt i bykjernen.

Etter dagens økt vandret vi ut i Bjørn Beltøs fotspor fra boken Nostradamusˋtestament, som foregår her. Han kunne peke på vinduet i Palazzo Vecchio, hvor en av romanfigurene falt ut av akkurat det vinduet, og Tom peker på et vindu høyt oppe på veggen.

Vi vandrer videre i heten og finner skygge hvor vi kan og hører Tom fortelle om Firenzes historie.

Vi nyter også lunch i skyggen på Piazza Vecchio.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Siste kveld med gjengen

Siste kvelden med gjengen spiste vi på en restaurant med den nydeligste pasta, som den også er kjent for.  Vi hadde en fantastisk kveld og forfatteren underholdt oss med morsomme situasjoner fra et forfatterliv.

Vi lo så vi skrek. Men jeg overlater til Tom å fortelle dem selv. Vi satte heldigvis for oss selv og jeg håper ikke vi forstyrret de andre gjestene.

Da jeg skulle betale for min del av vinen og desserten, middagen var inkludert i kurset, ble jeg fortalt av kelneren at mannen med skjegg hadde betalt for all vinen og dessertene. Jeg spurte om han visste hvem han var. Nei det visste han ikke. Det er en berømt norsk forfatter som blandt annet har oversatt bøkene sine til italiensk, kunne jeg opplyse. “Så interessant” sa han, “Det skal jeg se nærmere på, jeg studerer litteratur på universitetet.” Jeg skrev ned navnet hans på et lite stykke papir og gav den til studenten.

Da jeg takket Tom etterpå sa han at det var så mye styr å dele regningen. Det var enklere å bare ta alt under ett….Tusen takk Tom.

Vi vandret ut i den varme natten og ville nyte den siste stunden før vi dro tilbake til hotellet, kurset var over og vi skulle dra hvert til vårt dagen etter.

En av deltakerne bor i Trieste. Og vi avtalte å treffes her neste gang. Og vi går under navnet Firenze forfatterne. Det klinger storslagent som seg hør og bør.

Her vandrer fire av oss i de smale gatene og nyter varmen som er som en langt over gjennomsnitt varm sommerdag hjemme. Til venstre Sonja, meg, Alice og Cathrine.

 

Vi hadde to fantastiske dager med kurs og jeg vil takke Ita Travel for et fint opplegg. Tom Egeland for et lærerikt, morsomt og fornøyelig kurs. Og sist men ikke minst; Takk den herlige gjengen Firenze forfatterne; Sonja, Cathrine, Anniken, Alice og Inger Marie. Det hadde ikke vært det samme uten dere. Håper vi treffes i Trieste.

Ita Travel

Turen er arrangert av Ita Travel http://www.itatravel.no De arrangerer mange andre turer i Italia. Sjefen der har bodd i landet i mange år og har gode kunnskaper om Italia. Utgangspunktet var at vi skulle bo på et hotel midt i sentrum, men av forskjellige grunner bodde vi på et hotel utenfor sentrum Dette løste Ita Travel fint med drosje frem og tilbake, og det ble en del. Inne i prisen var også middagen to av kveldene.

Bilde kred: Tusen takk for låne av fine bilder Cathrine og  Alice…… Det setter jeg utrolig pris på.

Her er bloggen fra dagene før kurset;  Gatelangs i Firenze   og fra forrige gang jeg var her for seks år siden;  Firenze hvor vi besøkte de fleste av attraksjonene byen har å by på.

Det er fantastisk å bare gå gatelangs i Firenze. Jeg har vært her før og besøkte da det meste av museer, gallerier, domer og palasser byen har å by på. Denne gangen har jeg vandret rundt i de mange smale gatene i denne fantastiske byen. Man vandrer bokstavlig midt i historien, og for en fasinerende historie Firenze har å by på.

Firenze er ikke bare å stå i kø for et besøk i et av de historiske mesterverkene, men jeg anbefaler å besøke ihvertfall et par av de historiske attraksjonene. Som på dette bildet av Palazzo Ufizzi, Medicienens kontorer, som nå er et storslagent museum og galleri. De har også en restaurant på toppen med en idyllisk takterrasse. Vel verdt et besøk.

I atriet mellom museums bygningene myldrer turistene og mange kunstnere sitter ved sine staffelier, maler og tegner, og selger sine kunstnverk på stedet. Her finner du  mange dyktige kunstnere og du kan få med deg et fint minne om byen og ferien hjem.

 

Jeg kan også anbefale Brunelleschis ærverdige kuppel i Duomoen,  Santa Maria del Fiore, hvor du kan få den mest spektakulære utsikten, over hele Firenze, fra toppen av kuppelen. Men først etter å ha klatret opp 414 trinn mellom kuppelens to lag på skrå inn i selve taket, som har et dobbelt skall med trapper i mellom lagene.

Selve katedralen er tegnet av Giotto og byggingen startet i 1296,  kuppelen, tegnet av Brunelleschi, stod ferdigstilt i 1436. Basilikaen er en katolsk katedral og erkebispesetet i Firenze.

Du kan lese mer om vårt besøk i alle attraksjonene i bloggen fra forrige gang vi var her; Firenze

Firenze er også å vandre gatelangs og ta inn atmosfæren i de smale gatene. Små smug hvor du kan våkne langsomt over morgenkaffen på en liten fortauskafè, finne en innbydende restaurant, en bakhage hvor du kan nyte et glass vin, og ikke minst de lekre butikkene. Det er bare å velge…..alt sammen

Jeg hadde nok ikke reiste hit alene om jeg ikke skulle treffe noen senere. Hensikten med turen er et skrivekurs med Tom Egeland. Men når jeg først skulle hit så vil jeg ha et par dager for meg selv før kurset.

Sitte i selvvalgt solitude blandt de mange tusen turister og bare nyte en frisk Chardonnay i et duggfriskt glass i den svale skyggen.

La tankene vandre og nyte utsikten til de historiske plassene. For uansett hvor du setter deg, er du midt i denne fantastiske renessanse historien som for alltid har satt sine spor i fortid nåtid og fremtid.

Kurset begynte på torsdag og jeg reiste ned mandag. Hotellet jeg bodde på ligger midt i hjerte av Firenze. Jeg saumfarte Booking.com og fant flere aktuelle hoteller. Det er lett å navigere på nettstedet som på kartet tydelig viser hotellets beliggenhet. http://www.booking.com

Hotel Albergo

Valget falt på hotell Albergo på Via del Corso, et lite og sjarmerende hotel med et hyggelig og hjelpsomt personale. Det er rent og ryddig og inkludert frokost. Kaffen er utrolig god og et must for en sær kaffeelsker.

Hotellet ligger i et lite smug, inn fra en av de smale skyggefulle gatene, med vinduer ut mot et lite gårdsrom, Piazza Dè Donati, og Ristorante Oreste.  

Jeg hadde som regel en deilig lunsj i sentrum og tok med god mat jeg kunne nyte til kvelden på rommet. For etter en lang og innholdsrik dag med mange tusen skritt bak meg, i en intens varme, var det deilig å slappe av på rommet om kvelden. Vinduet står åpnet mot bakgården, hvor jeg hører glade stemmer fra restaurantgjestene som koser seg. Og jeg koser meg med en god film og god mat.

Ellers var det stille der. Vel, bortsett fra om morgenen når du ble vekket kl. 07 av kirkeklokkenes malmfulle klokkeklang…..helt unødvendig med vekkerklokke om du skal opp på den tiden. Og om du hadde sovnet igjen vekket klokkene deg atter en gang kl. 08.00

Jeg foretrekker å bo midt i sentrum for å bare kunne gå rett ut i byen, det enkle ved å komme og gå som man vil uten noen form for transport frem og tilbake er både tidsbesparende og lettvint. Det er herlig å bare gå rett ut fra hotellet og du er midt i byens sentrum.

Har du behov for å slappe av og lette deg for alle shoppingposene er det lett å bare ta seg en tur innom hotellet. Og med alle skritt man legger bak seg i en storby kan det være godt å ta seg en liten hvil midt på dagen… og så ut igjen. 

Gatelangs i Firenze

Å vandre gatelangs i Firenze, og andre byer jeg besøker, er en fin måte å oppdagen den på. Mellom besøkene i de historiske attraksjonene anbefaler jeg deg å gå deg litt vill med vilje.

Selv om jeg har et bestemt mål for dagen, og er på vei dit, hvor hvert smug og smale gater frister, kan jeg forsvinne i oppdagelsestrangens nysgjerrighet inn i historien.

Man blir som en gullfisk av alle fristelsene på veien mot et mål, og du glemmer nesten hvor du egentlig skal. Men så kan målet i seg selv være å gå seg litt vill med vilje. Jeg elsker det.

Det dukker alltid opp noe spennende. Det kan være en koselig rustikk Trattoria, eller om det bare er noe søtt som frister, finner du en Gelato disk, ikke bare på hvert hjørne men overalt, og med et stor fristende utvalg. Er det behov for å påpeke at isen her er fantastisk. Neppe.

Jeg liker også  å gå på oppdagelseferd i museums butikkene. Her gjør jeg litt research og er på jakt etter stoff til en roman jeg holder på med, bøker jeg kan bruke som kilder eller ideer jeg er ute etter. Denne gangen i museums butikken til Palazzo Vecchio hvor jeg fant en bok som passer perfekt.

Ponte Vecchio

Ponte Vecchio, som betyr den gamle broen, er den som binder sammen Firenzes bykjerne. Her vandrer det millioner av mennesker over hver dag. Den er mest kjent for sine eksklusive gullforretninger, men det er ikke bare her du finner lekre smykker, for her er det vanvittig dyrt. Du finner små og litt eksklusive butikker andre steder, som designer egne smykker av god kvalitet og vakkert design til overkommelige priser.

Og på begge sider av elven Arno finner du elegante små butikker hvor de selger klær og smykker for enhver smak. Du vet, Italia og mote……..så her fikk jeg luftet både kjoler jeg hadde med i kofferten og helt nyervervede.

Italia er også kjent for sine flotte skinnvarer og for ikke å snakke om sko, elegante sko, lager i området. Her snakker vi kortreist. Det er skinn butikker overalt som selger vesker og jakker, og i endel finner du mye av det samme, men om du er på jakt etter noe spesielt, finner du det garantert.

 

Du finner hele verdens motedesignere i denne byen med assosiasjoner til Rodeo Drive i Beverly Hills, Helt greit – kanskje fordi min lommebok ikke matcher helt.

Ta heller turen inn i de smale gatene og de små butikkene som er som små  juveler, her er det mye fint du aldri vil finne hjemme. Her er også mange antikvitetsbutikker hvor du kan finne mange skjulte skatter……neste gang kjører jeg hit……

Disse små juvelene finner du mange steder, men jeg falt for flere som ligge på sørsiden av Ponte Vecchio. Du kan følge Via deˋ Guicciardini som går i rett linje fra broen mot Pitti Palazzo, på din venstre side. I denne gaten ligger det mange lekre butikker og restauranter.

Det samme om du tar til venstre like etter broen og langs elven Arno, hvor butikkene ligger på begge sider av gaten Borge S. Jacopo. Hvis du fortsetter langs denne gaten og passerer broen Ponte Santa Trinita på din høyre side ligger det en fantastisk antikvitesbutikk der, Maurizio Salici, på Via Santo Spirito.

Jeg samler på spesielle steder hvor jeg nyter et glass vin, eller en god lunsj. Jeg ser etter en atmosfære som tiltrekker meg. Dyrt eller billig. Det har ingenting å si. Og det er jammen meg lett å finne, spesielt når jeg går meg litt vill med vilje. Det dukker alltid opp noe som frister. Vær nysgjerrig og åpne og du blir garantert ikke skuffet.

Jeg falt for denne her. En vindusplass for to bokstavlig talt rett inn fra gaten. Utrolig sjarmerende og kreativt.

Byen har, selv for andre gang, en magisk virkning på meg. Må innrømme at jeg var litt redd for at det kun var det første møte som gav meg denne følelsen, men heldigvis nei. Bare det  å gå gatelangs i Firenze og være fullstendig til stede i nuet gir meg denne magiske følelsen.

Det er en intens hete her hvor gradestokken viser 32 grader i skyggen, og for en nordboer som meg, er dette utrolig varmt, og enhver kafè og vinbar i skyggen frister. Det gjør også et glass iskaldt Chardonnay eller en cola.

Og i skrivende stund, mens jeg sitter her og nyter denne kalde vinen  blandt hundrevis av turister, er jeg blitt bestemor til en nydelig gutt. Så der satt jeg og måtte grine litt blandt alle disse turistene, selv om jeg hadde mest lyst til å reise meg opp og rope det ut til hele verden. Life is perfect.

 

Og i en annen skrivende stund nyter jeg et glass i en deilig myk smaragdgrønn sofa i en smal gate i et veldig dyrt hotel, med sin egen Michelin restaurant. Det ble med vinen….Og her sitter jeg i min lille Chardonnayboble og nyter livet i sakte tempo, mens hotell personalet haster forbi.

 

Det blir endel skrivende stunder hvor jeg nyter et glass avkjølt Chardonnay og får ned mine tanker og refleksjoner på papiret, som jeg senere skal bruke i denne bloggen. Men når det er sagt er jeg tross alt på tur. Du vet , som det heter; When in Rome……Firenze.

Det nytes også en kopp nydelig italiensk kaffe eller en iskald cola i varmen. Men, i denne skrivende stunden nyter jeg et glass Chardonnay nummer to idag med utsikt over Uffizi og Palazzo Vecchio og vinen smaker fortreffelig.

 

 

Så er det lunsj i en liten sidegate i et lite smug hvor jeg nyter gnocchi med bacon og trøfler, og samler restene av den deilige sausen opp med det luftigste brødet og med den sprøeste skorpe – det er herlig skyggefullt i denne intense varmen.

Stille og fredelig mens tusenvis av turister myldrer omkring bare femti meter unna. Jeg avslutter måltidet med en frisk og søt Limoncello på huset.

Vandre rundt etter innfallsmetoden og nye spennende og sjarmerende steder dukker opp, som dette galleriet i noe som ser ut som en liten jungel.

Du må gå gjennom en idyllisk overgrodd hage hvor palmebladene lager et behagelig skyggefullt tak. I denne varmen var kjærkomment.

Hagen er opplyst av lyslenker og det hele gir et magisk inntrykk. I enden av den gruslagte stien  finner du inngangen til et galleri. Som du ser på statuen ved inngangen gir det en indikasjon på hva slags kunst som er utstilt.

Inne bak noen andre palmer finner du en sjarmerende restaurant og bakeri, Gucci Garden. Dessverre var det fullt så jeg måtte finne meg en annen plass. Du finner denne perlen i krysset Via dei Gondi og Piazza della Signoria.

 

Besøk Rivoire – et konditori hvor du får kjøpt den beste sjokoladen. Jeg kjøpte med noen til kvelden på hotelrommet. Nærmere en sjokladehimmel kommer du ikke. Her nøt jeg en fantastisk sjokolade dessert – Delizia al Caffè, en kremet kaffe og sjokladekake med kaffesyrup og hasselnøtt sablè. ( sablè er en slags kjeks )

Da jeg bestilte smilte servitøren lurt, og da visste jeg at jeg hadde noe godt i vente. Atter en gang krøllet tærne seg under bordet. Rivoire finner du på Piazza Vecchio og du har fin utsikt over palasset ved samme navn. Selve plassen myldrer av turister, og jeg nyter en pause i min vandring i sval skygge.

Å la nysgjerrigheten seire gir deg det lille ekstra, som innblikk i dette fristende portrommer og oppdage denne idylliske plassen midt i en travel by men likevels å skjermet.

Nysgjerrigheten og oppdagelstrangen tok meg også med dette markedet jeg plutselig kom over da jeg lot impulsene styre. Igjen….neste gang kjører jeg…for her var det mye som fristet.

Klær og spesielt vintage, glasskunst, malerier, kobberkjeler og annet husgeråd, tepper og møbler. Mat og drikke.

 

Du finner også klosterhager midt i blandt alt annet, hvor du kan nyte en stille stund bort fra byens hektiske liv. Det er svalt og skyggefullt.

Kunst i gatene kommer i mange varianter, som denne nydelige skulpturen som er plassert ved inngangen til et kloster. Det er mange gatekunstnere her, og mange som tegner nydelig motiver i gatene. Bare så synd at de regner bort. Jeg spurte om det var greit at jeg tok bilde, og han syntes det var gøy at jeg skulle ha den med i en blogg. Han fikk selvfølgelig betalt for det.

Campolmi Filati

Jeg har strikkedilla, som så mange av oss, og når jeg er ute i verden finner jeg en strikkebutikk og kjøper med meg garn hjem. Firenze er ingen unntak. Jeg fant garnhimmelen i form av Campolmi Filati som er lokalisert i Via Folco Portinari, 19 r.  Lett å finne med Google maps. http://www.campolmifilati.it  

En familedrevet garnbutikk med sitt helt eget brand. Å kjøpe garn er ingen rask affære må vite. Skulle jeg angre eller om det er for lite garn, er det jo ikke bare å gå tilbake å bytte eller kjøpe mer.

Jeg kjøpte garn til en genser. Garnet er nydelig myke merino ull av eget merker Èlite som består av 70% merino, 22% silke og 8% cashmere. Lykke!

Genseren jeg har strikket heter – The Dentelle Douce sweather- og designeren er Caidree. Hun har mye lekkert og du finner oppskriftene på hennes Instagram profil @caidree Det er fine reiseminner både når jeg strikker og når jeg bruker plaggene.

Firenze er selvfølgelig de fantasiske historiske attraksjonene, og de er verdt et besøke. Men byen er så mye mer enn det, og det er dette jeg ha prøvd å få fram i dette innlegget. Byen er tidløs og du går i samme gatene og på de samme brosteinene som Mediciene og deres kumpaner vandret på for flere hundre år siden.

Jeg var her for seks år siden og før pandemien, og det jeg ser er at mange av de butikkne og restaurantene som var der da er her nå også. Heldigvis. Og selv om det er en stund siden sist er det lett å finne frem og jeg føler meg lommekjent

Jeg kan også anbefale en tur innom matmarkedet Lorenzo Mercado, alle matelskeres drøm, med et yrende liv og et stor utvalg mat.

Min følgesvenn utenom strikketøyet er alltid en god bok. Jeg har en tradisjon hvor jeg sparer en bok som skal med på tur, og venter med å begynne på den til dagen jeg reiser. Denne gangen er det “Den siste dagen” av John Grisham. En av mine favoritt forfattere. Kan anbefales.

Nå gleder jeg meg til skrivekurs med Tom Egeland i regi av Ita Travel http://www.itatravel.no

 

Dagen etter besøket i City Palace, med  båttur på Lake Pichola og lunsj i hotel Fateh Niwas vakre hagen, besøkte vi Kumbhalgarh Fort Udaipur. Fortet befinner seg en totimers busstur,  84 km nordover fra hotellet. Et ruvende mesterverk og en militær teknologisk demostrasjon som gir makt og prestisje. Kumbhalgarh Fort finner du på UNESCO verdensarvliste http://www.unesco.no

Det var vanskelig å løsrive seg fra det vakre hagen, noen klarte det ikke, og ville bare slappe av fra alle inntrykkene og nyte omgivelsene. Det fristet veldig å prøve bassenget på tak terrassen…..

Men jeg vil ha med meg alt, så etter frokost gikk vi andre gikk ombord i bussen, som ventet like utenfor hotellets port, og så frem til en unik opplevelse. Bussen snodde seg gjennom travle gater hvor kuene satt agendaen.

 

Mange dagarbeider satt på bakken og ventet på å bli hentet til dagens jobbøkt, og i India er alle dagarbeidere garanter jobb i hundre dager i året. De har også en lav inntekt og dermed betaler de ikke skatt.

På en busstur som tar to timer får man mange inntrykk fra et buss sete. Blandt annet utrolig kul gatekunst.

 

Etterhvert nådde vi landsbygda og et frodig landskap åpenbarte seg. India er et fruktbart land og har et jordsmonn som gjør det egnet for variert jordbruksproduksjon.

Det dyrkes bland annet kaffe, jordnøtter som nyttes til olje, kardemomme, sesamfrø og grønssaker og frukt. Av Indias befolkning er 58 %  jordbrukere og har det som sin primære inntektskilde.

Etterhvert nærmet vi oss bestemmels stedet og der ventet nye sjåfører og Jeeper som skulle ta oss helt opp til Kumbhalgarh Fort.

 

Kumbhalgarh Fort  Udaipur

Kumbhalgarh Fort ligger 84 km nord for Udaipur, Forsvarsmuren er 38 km lang og rangerer som den nest lengste forsvarsmur i verden etter den 8850 km lange Kinesiske mur.  Den ble bygget på 1500 tallet av Rana Kumbha og opp igjennom historien har den vært vitne til mange kriger og konflikter.

Foruten syv store portet innholder fortet templer, palasser, vannresevater, vanntårn, gårder og hemmelige passasjer.

På bildet til høyre ser du et av templene som ligger like innenfor forsvarsmuren og ved porten vi kom inn.

På vei oppover traff vi også på en gjeng med apekatter. Her må vi passe på solbriller og hatter, men disse brydde seg overhodet ikke om oss.

Det er en ganske høy stigning opp til toppen, og et stykke ble vi fulgt av en del løshunder som du finner overalt i India. De lusker for det meste bare rundt, alltid på jakt etter mat, og disse var intet unntak. Like greit at jeg ikke hadde noe……

På toppen fikk vi oppleve en fantastisk utsikt over Udaipur og omegn som dette mesterverket av et forsvarverk skulle beskytte. Og det er et temmelig vilt og ukjestmildt landskap som viser seg.

Fortet skilte regionene og kongedømmene Mewar og Marwar fra hverandre og ble også brukt som et tilfluktsted for herskerne av Mewar i farlige tider når de fryktet for sine liv. I 1535 ble også den unge kongen av Mewar, prins Udai, smuglet inn hit. 

Her er vi i gårdsrommet i et av palassene og skyggen var kjærkommen i den stekende solen.

Vel nede igjen utforsket vi et par av de 360 templene som befinner seg innenfor fortet, og tor en liten tur på den fem meter tykke forsvarsmuren.

Jeg blir helt fasinert av de fantastiske utskjæringene. Her er vi inne i et lite tempel hvor disse detajerte utskjæringene er bevart i flere hundre år.

 

Noe av det som har gitt inntrykk på meg, og som har truffet meg i hjertet, i dette kontrastfylte landet er møte med menneskene.

De smiler mye, er åpne og imøtekommende og vil gjerne bli tatt bilde av, med eller uten oss. Denne moren traff vi ved hovedporten på vei ut, og hun viser stolt fram sin vakre lille datter.

 

 

Aodhi Kumbhalgarh

Jeepene ventet og kjørte oss tilbake til vårt utgangspunk og en deilig lunsj ventet oss på Aodhi Kumbhalgarh.

Et lekkert resort hotel og restaurant, som vistnok  eies av en indisk prins. http://www.hrhhotels.com  

Det er ikke mange vestlige turister på disse kanter, det er for det meste her rike indere ferierer. 

 

 

Etter en nydelig lunsj gikk turen tilbake til hotellet og en liten hvil før en sen middag ventet oss på restaurant Raaj Bagh i Udaipur. En fantastisk port fører deg ut til en innbydende terrasse rett i sjøkanten.

For oss nordboere, og jeg snakker sikkert for mange, er det noe magisk ved det å sitte ute en varm kveld, nyte god mat i hyggelig selskap og vannet som glitrere i månelyset.

Det er vår siste kveld i Udaipur. I morgen går ferden tilbake til New Delhi, hvor togtur til Agra og besøk i Taj Mahal og Agra Fort venter.

Her er tidligere blogger om turen vår; India og Delhi – Varanasi og Ganges – Udaipur i Rajasthan –

 

Etter fantastiske opplevelser i Varanasi fløy vi, via New Delhi, til Udaipur i Rajasthan. Her venter flere eventyr og et opphold på det nydeligste hotellet hvor jeg noen gang har vært: Hotel Fateh Niwas. Etter en lang dag med reise fra Varanasi via New Delhi, landet vi endelig i Udaipur på kvelden.

Vi ble møtt ved inngangen, da vi ankom hotellet, av tre vakre indiske kvinner i flotte fargerike sari som ønsket oss velkommen med sang, og velsignet oss med et rødt merke i pannen. Inngangspartiet var strødd med roseblader, det var en rørende velkomst.

Dette er utsikten fra mitt hotellrom. Et vakkert syn i kvelds solen og å våkne til, med en liten balkong perfekt for å nyte morgen kaffen eller et glass vin eller flere litt senere på dagen….

Denne kvelden skal vi innta en sen middag på takterrassen, og det var litt av et syn som ventet oss da vi kom opp dit. For en utsikt. Jeg lar bildene tale for seg, jeg er fullstednig starstruck.

Takterrassen har også utsikt til et vintepalass du ser på toppen av fjellet, tilhørte Maharajaen i City Palace. Vi fikk sikret oss noen fine bilder før nattemørket senket seg. Det var fantastisk å nyte utsikten med et glass vin i vente på middagen.

Etterhvert senket nattemørket seg og terrassen ble vakkert og steminigsfullt opplyst av masse små lys. Det var dekket langbord og en delikat buffet ventet oss. Stemningen var god og praten gikk lett. Vi følte oss heldige som kunne nyte tilværelsen en varm natt under Indias fløyelsmyke natt. (Jada, jeg vet det lyder som en klisjè) men det var det det var……en varm natt i et land så langt borte.

Vi er ikke verre enn at vi koste oss ekstra med tanke på været hjemme i Norge, ( vi snakker mars) med snøstormer og kuldegrader.

Noe jeg har tenkt på mange ganger i, ettertid, er hvor hyggelige og inkluderende alle var. Vi ble sittende langt utover de små varme timer med god vin og gode samtaler om alle inntrykk så langt. Ingen hadde lyst til å gå å legge seg og ville bare at dette skulle vare. Det er bare å se på bildene så forstår du hva jeg mener.

City Palace Udaipur

Det er som et eventyr. Palasset er som tatt ut av Tusen og en natt. City Palace Udaipur ligger ved bredden av Lake Pichola og er et arkitektonisk mesterverk.

Maharana Udai Singh var grunnleggeren av palasset som ble påbegynt i 1559 og bygget over en periode på mer enn 400 år. Opp gjennom disse årene har flere herskere i Mewar-dynastiet bidratt til å utforme det største byggverket i Rajasthan, som også har satt sitt eget preg på byggverket. Det er en fantastisk blanding av europeisk middelalder og kinesisk arkitektur.

 

Vi hadde en interresant omvisning i store deler av palasset og rikdommen er overveldende. 

Her er det tårn, usjenerte terasser og gårdsplasser ingen kan se utenfra. Takterasser med en spektakulær utsikt over Udaipur. Bildet under er tatt på en av takterrassene.

City Palace ligger ved bredden av Lake Pichola og har en fantastisk utsikt over sjøen. Det hvite bygget du ser som en øy i sjøen er sommer palasset. Skulle neste tro City Palace var stort nok. Til venstre for sommer palasset ligger partyøya som vi besøkte senere den dagen. Bildene er tatt fra palaset.

Etter besøket i City Palace dro vi til grønnsaksmarkedet for å handle inn til lunsjen vi skal lage sammen i hagen på hotellet. Vi forlot palasset i motsatt side av hvor vi kom inn.

Vårt første møte var ei  ku som koste seg ikke langt fra utgangen fra City Palace. Den brydde seg lite om oss.

Kontrastene er store fra palassets overdådige luksus til å vandre gjennom smale gater til grønnsaksmarkedet. Fasinerende.

På vår vei til grønnsaksmarkedet gikk vi i flokk og følge gjennom smale gater hvor butikkene lå vegg i vegg og tett i tett.

Varene var plassert utenfor som en forlengelse av en ellers liten butikk. Her kan du få kjøpt det meste av krydder, flotte kokekar i messing, nydelige smykker. (Her hadde jeg problemer med å løsrive meg. ) sko, klære og mye mye mer.

Det var en fin og livlig atmosfære. Det er interessant å vandre rundt i gatene her, det er som å gå på oppdagelsesferd. Jeg ble helt fasinert av disse gamle bygnigen og den flott utskjæringen.

 

 

Foran oss i gaten gikk fem kvinner i følge i flotte fargerike sari og jeg hadde lyst til å forevige dem,  jeg måtte småløpe for å nå dem igjen. Jeg spurt, med tegnspråk og kamera om jeg kunne ta bilde.

Det var helt greit men de ville gjerne ha penger. Selvfølgelig. En av dem skulle gifte seg så det kom godt med. De fikk 500 rupi, som for dem er mye, er litt i underkant av 50 kr. De var fornøyd og jeg var takknemlig og glad.

 

 

Grønnsaksmarkedet i Udaipur

Etterhvert nådde vi vår bestemmelsessted. Grønnsaksmarkedet. Det var liv og rør og solen skinte fra en totalt skyfri himmel og vi prøvde å gå der husene kastet behagelig skygge.

 

 

 

 

 

 

Vi ble fortalt at det aldri har vært turister på dette grønnsaksmarkedet. Et sted vi ble stående en stund, tok kvinnen, som solgte krydder der, og flyttet pengeboksen sin ut av synet for oss. Forståelig. Vi var et fremmed element.

Vi vandret rundt og bare tok inn alle inntrykk. Det var utrolig spennende med grønnsaker, som for oss, er litt fremmed, og vi var glade for at Sarita hadde det overordede ansvaret for å handle inn de riktige ingrediensene til lunchen. Hun ba oss komme med ønsker til grønnsaker og frukt vi ikke hadde spist før. Gøy å smake på noe nytt eller noe du kan kjøpe hjemme men som har en bedre smak i opprinnelseslandet.

Lunch i hagen

Tilbake i denne vakre hagen var vi klare for å lage lunch. Det var som en drøm. Tenk å bare være i denne hagen under den indiske sol.

Skulle ønske det fantes en pauseknapp slik at denne dagen kunne vare så mye lenger.

Jeg renset mynteblader til chutney, smakte på en deilig rødvin og tok masse bilder. Når det ikke finnes noen form for pauseknapp er bilder et godt alternativ.

Vi ble fordelt til forskjellige bord hvor noen lagde nanbrød, andre myntechutney, dalh, dessert og flere deiliger retter.

Jeg kommer aldri til å glemme dette. Den harmonien og samarbeidet mellom de indiske kokkene fra hotellet, Chef Sarita, eier av restaurant Mother India i Kristiansand, og alle vi andre i denne fantastiske reisegruppen. Og Sarita hadde full oversikt over det hele.

 

 

Det var ikke plass til alle ved arbeidsbordene, men det var andre viktige oppgaver som ble fordelt til dem som måtte kontrollere at vinen var god. Det er også en jobb de fleste tok meget seriøst og det måtte mer enn et glass til for å være på den sikre siden…..og her sitter de godt plassert i skyggen.

 

 

 

 

 

 

Her er usikten over hagen fra terrassen hvor vi lagde lunch. Og her kunne jeg sitte i dagesvis og bare nyte den.

Lake Pichola

Lake Pichola er en kunstig ferskvannssjø som ble opprettet i 1362 og er en av mange sammenhengende innsjøer.  Den ligger vakkert til ved byen Udaipur og navnet har den fått fra den nærliggende landsbyen Picholi.

Her finner du to palasser tilhørende tidligere eiere av City Palace. Vi gled lett forbi Lake Palace, og med Jag Mandir, eller Lake Garden Palace, som den også heter, var den vi skulle besøke. Vel verdt et besøk. Utsikten fra båten i kveldsolen var betagende.

 

I 1551 ble Jag Mandir bygget på en øy på Lake Pichola av tre Maharanas av kongedømmet Mewar. Navnet Lake Garden Palace passer utmerket til denne perlen av en øy, som en liten Edens hage. Den stod ferdig i all sin prakt i 1652.

Her vandret vi rundt og kunne nyte utsikten til solen gikk ned. Da ventet båten for å ta oss med tilbake til fastland og en sen middag på restaurant Ambrai som ligger idyllisk til ved vannkanten av Lace Pichola.

Vi kom trygt i land etter båtturen og brukte litt tid på å finne fremkomstmiddel til alle sammen. Det ble tuk tuk og en vill og hardasiøs tur gjennom smale gater før vi nådde Restaurant Ambrai.

Disse unge kjekke sjåførene hadde som mål å skremme vettet av oss. Gatene, eller mer som smug, var så smale at jeg lett kunne nå husveggen. Det er tre hjul på disse doningene men de brukte bare to.

Alt var glemt da vi gikk gjennom denne porten og inn i en nydelig hage, opplyst av tusenvis av små lys, som foldet seg ut i en magisk terrasse med utsiktover over sjøen. Og la oss si det sånn……vinen smakte ekstra godt da vi hadde satt oss til bords.

 

Her nyter vi en deilig middag med utsikt over Lake Pichola. Vi fikk bord helt ved vannkanten med store trekroner som tak. Godt å sitte under når solen steker. Kvelde var varm og begagelig.

Til orientering gikk turen tilbake i et mye roliger tempo. Og detter kjære leser er kun èn dag. Når jeg skriver dette føles det som om det skulle ha vært en hel uke.

 

Hotel Fateh Niwas 

Jeg falt pladask for dette hotellet. Skal du til India og er på disse kanter vil jeg anbefale et opphold her på det varmeste.

Bortsett fra en fantasisk hage har de også en flott butikk og spa avdeling. Det er som en Edens hage og skulle gjerne ha tilbrakt mer tid her, men er takknemlig og heldig som har hatt muligheten til å ha vært her. Jeg avslutter dette innlegget med en bildebonanza av hotellets vestibyle og hage.

Og dette møter oss resepsjonen.

Fateh Niwas Udaipur er et hotell i en kjede og bærer et unikt design som sin signatur. Du kan lese mer om Fateh collection her; http://www.fatehcollection.com og som du ser på bildene og i linken er dette noe av det vakreste jeg har opplevd av hoteller rundt om i verden. Her har jeg får mye inspirasjon til både hage og kunst.

En Edens hage

Denne benken ser ganske innbydende ut, men det er fantastisk marmorkunst.

 

 

Eventyrer forstetter og dagen etter dro de fleste av oss på ekskursjon til Kumbhalgarh Fort. En busstur som tok to timer en vei. Andre valgte en rolig dag på hotellet og ville nyte litt SPA tid.

Du kan lese de andre blogginnleggene om India og turen vår her; India og Delhi , Varanasi og Ganges

 

Etter en tidlig frokost går turen videre til  Varanasi og Ganges. Vi fløy fra New Delhi til Varanasi, landet om formiddagen og dro rett til restaurant Shree Shivay hvor vi kunne nyte en nydelig lunch før vi sjekket inn på hotell Rivatas by Ideal.

Shree Shivay

Restauranten Shree Shivay serverer kun vegetar retter og reflektere over indisk mat kultur og du får en tradisjonell indisk opplevelse. Du finner hverken løk eller hvitløk i maten men med retter så rike på  smak er det helt overflødig.

Metallet de bruker til både matlaging og å serverer i hindrer bakterier, og sies å være et sundt metall og lage mat i. Her er litt mer informasjon om du er interessert; http://www.shreeshivay.in

Silk Khazana Varanasi

Varanasi er også kjent for tekstil og metall industri og berømt for sine håndlagede silkevarer, sjal og gull – og sølvsmykker. Veveriene i India er familiedrevet og deres stolthet, med rette. Og vi ble dypt imponert over både kvaliteten og omfanget.

Heldige oss som reiser sammen med Sarita. Bare en liten gårtur fra hotellet ligger veveriet Silk Khazana, hvor hun har et ærende. Vi var et stor følge med henne og fikk en interessant omvisning i et indisk veveri. Alle veveriene er familieeiet og drevet.

Det tar år å mestre denne kunstformen og å lære seg å veve de intrikate mønstrene, kunne eieren stolt fortelle oss, da vi stod fasinerte i veverikjelleren, hvor vi fikk en omvisning og hvor all produksjon skjer.

 

Han gav oss en liten smakebit på et nydelig teppe med et detaljert mønster hvor det tok en uke å veve 1,5 cm. På bildet til høyre kan du se mønsterkortene henge øverst på veven. Hvordan de klarer å holde orden på det ligger over min fatteevne. Du må ha lang erfaring for å kunne tre en slik vev.

 

Etter en interessant og fasinerende omvisning var vi alle interessert i å se hva de har for salg og ble vist opp i utsalgsstedet. Her sitter vi på lang rekke og blir stolt vist frem fantastiske mesteverk og man blir jo helt stum av beundring av den kunstneriske utførselene.

Her kan du få stoff til Sari, vevde eller broderte veggtepper i mange størrelser, vevde og broderte pynteputetrekk, duker, sjal og skjerf. Det ble mye handling og både veveriet og vi var veldig førnøyd.

Dette er en del av Indias skatter og en eldgammel kunst som stadig lever.  Khazana betyr skatt.

Ta en titt inn på siden deres. Du er garantert å bli imponert; http://www.silkkhazana.com 

 

Varanasi og Ganges

Tilbake til hotellet, glade og fornøyde med handleposene fulle av indiske skatter,  får vi litt tid til å skifte før vi skal ut på nye eventyr.  Solnegang på Ganges og Aarti.

 

 

 

 

 

 

 

Bussen stoppet et stykke fra elven og vi måtte gå i lang rekke og passe på at vi ikke mistet hverandre av syne. Det er mange mennesker her som ønsket å oppleve solnegangen på Ganges og Lysmessen Aarti, og da er det fort gjort å miste hverandre av syne. Vi nådde Ganges elvebredd og et yrende liv.

Her selges smykker og blomster, barn leker og båter leies ut til lokalbefolkningen som vil få med seg kveldens lys seremoni og til turister som vil oppleve dette for første gang og de som kommer tilbake.

 

Varanasi

Byen Varanasi ligger ved elven Ganges, og per. 2011 var det ca. 1, 2 mill. innbyggere. Byen blir også kalt Kashi og er et av Indias viktigste pilgrimsmål der ca. 70 % av innbyggerne er hinduer og muslimer utgjør resten. Daglig kommer hinduer til Ganges hellige elvebredd for å få sine rituelle bad, be og meditere foran templer langs elven. Langs hele Ganges leder trapper ned til elven og her gjør inderne sine hellige ritualer.

Trappene kalles Ghat, som også å lede ned et fjell. En god sammenligning, for flere steder var de ganske bratte .

På Buddhas tid var byen hovedstad i et blomstrende rike. Men under den muslimske mogulen mistet Varanasi sin betydning.

Det var ikke før på 1700 – tallet Varanasi ble hovedstad for en uavhengig stat, og anekjent av britene ved en omorganisering i 1810. Byen ble en del av delstaten Uttar Panesh da britene trakk seg ut av India i 1947.

Ganges

Ganges er Indias største elv, og også den helligste elven for hinduene. Den har flere navn som “Moder Ganges” og “Den hellige elv” og blir dyrket som gudinnen Ganga i hinduismen.

Den begynner i det mektige Himalaya og er 2510 km. lang. Høyde forskjellen er på imponerende 3140 m. Varanasi ligger på nordsiden av elven.

Båttur på Ganges

Vår første båttur på Ganges var ved solnedgang. Langs elvebredden yrer det av liv hvor jeg møtte mange nydelige og blide barn, og var så heldig å fikk tatt noen bilder av dem.

De ropte først “picture picture” og etter at jeg hadde tatt noen bilder, ropte de “money money” Jeg skulle bare ønske jeg hadde tatt med smågodt til dem. Det skal jeg neste gang.

Herlig gutt han i bakgrunnen.

 

Disse skjønne jentene solgte små blomsterfat med t-lys som skal tennes etter mørkets frembrudd. Og når det flyte tusenvis av disse små lykten på elven utgjør de et vakkert syn og gir en magisk stemning.

Det var mange som prøvde å selge oss disse lyktene og hun i hvit t-shirt tok jobben på alvor og var stolt da jeg spurte om jeg kunne ta et bilde av henne.

 

Solnedgang på Ganges

Varanasi og Ganges er berømte pilgrimsmål for både hinduer og buddister, og tiltrekker seg mange turister fra både India og utlandet. Og nå oss. Vi hadde leid to store åpne båter som skulle frakte oss oppover elven til den hellige lys seremonien Aarti. Vi fortsatte langs levebredden et lite stykke til vi fant båtene og gikk ombord.

To unge gutter håndterte båten slik at vi kunne sitte og nyte og bare ta inn alle intrykkene. Livet ved floden gled sakte forbi oppover elven. Det var stille og ingen motordur som forstyrret stemningen.

Skumringen kom samtidig som vi nærmet oss bestemmelsesstedet hvor Thanksgiving, som lys seremonien også heter, fant sted. Et stykke opp i elven, før vi nådde målet, stoppet båtene og vi satt som fasinerte observatører som vitner til seremonien  ved likbrenning.

Det var ikke lov til å ta bilder her og det måtte vi bare respektere. Egentlig var det bare fint. Vi kunne uforstyrret oppleve, for oss, noe helt spesielt. Det foregikk foran et tempel som ble benyttet som lager for all brenselet som brukes, store stammer av sandeltre. Sandeltre utskiller en duft som demper andre lukter. Det går med ca. 20 tonn bensel i uken.

Til orientering merket vi ingen lukt fra bålene. Tre likbål brant og tre døde ble velsignet. De var dekket i et orange klede og dekorert med blomster, og  ble etter tur dyppet i elven for velsignelse.

Litt lenger opp i elven ble vi vitne til den viktigste seremonien i Hinduenes religion;  Ganga Aarti seremoni, en lys seremoni som et guddommelig ritual.

Det var flere hunde båter som overvar Aart og jeg er sikker på at man kunne gå tørrskodd fra den ene bredden til den andre. På land hvor seremonien fant sted må det ha vært flere hundre tusen mennesker.

Plassen var fantastisk opplyst. Det ble messet i flere timer og det var helt stille i båtene. Unge gutter hoppet fra båt til båt og solgte mat fra ganske store gryter, andre velsignet deg med orangefargete tegn i pannen som var litt vanskelig å få av.

Stemningen var spesiell. Man kan forestille seg mye om et land før man reiser dit, men ingen er forberedt på hva det gjør med deg. Det var fasinerende, du blir revet med og tiden går fort.

Personlig fikk jeg en følelse av ærefrykt over denne seremonien og landet i sin helhet. Her sitter jeg i en båt på Ganges og er så heldig å kunne oppleve noe som er så viktig for det indiske folk. Dette gir inntrykk langt inn i sjelen.

Aarti

Aarti er en lys seremoni og det viktigste ritualet i hinduenes religion. Det er en bønneseremoni som utføres for å hylles den gudommelige Herre. Aarti seremomien utføres hver kveld og over 100 000 mennesker overværer denne hver kveld. Det er et mektig skue. Du kan lese mer om Aarti her; http://www.pujayagn.com

Etter solnedgang og Thanksgiving messen ved Ganges bredde gikk båtturen tilbake til utgangspunktet. Bussen fraktet oss til restauranten The Great Kebab Factory, som serverte nydelig mat og en utrolig god indisk rødvin. Her er det også kuer i gatene og egentlig overalt, selvom, som i resten av de indiske byer,  skal de ut på landet. Men dette hotellet har tatt sine forholdsregler og vi måtte tråkke over feristen ved inngangen til hotellet.

 

Soloppgang på Ganges

Tidlig tidlig neste morgen, nærmere bestemt kl. 05.30 ( her er det vi som vekker hanen) venter bussen på oss for å ta oss med på en ny båttur på Ganges for å oppleve soloppgangen. Da var det bare å være presis, for solen venter ikke.

På bussturen inn til byen, det er ennå mørkt, og vi ser hvordan mennesker lever her. En mann som sover under en benk, to unge menn som pusser tennene og gjør morgenrutiner i en vannkran ved et fortau. Kuer som spiser søppel langs veikanten og en gammel krokbøyd dame som feier fortauet.

Bussen må denne morgene også stoppe et stykke fra elven og vi går i en lang rekke. Mørket har ennå ikke sluppet taket, det begynner å bli mange mennesker og vi må passe på så vi ikke mister hverandre av syne.

Vi når elvebredden, en ny bårtur og en fantastisk soloppgang på Ganges ligger foran oss. Ganges er nesten mytisk, eller den er mytisk. At jeg får oppleve å sitte i en båt som mer eller mindre driver stille oppover elven til lyden av bølgeskvulp, og bare ta inn over meg livet og eldgamle religiøse ritulaler gjør meg ydmyk og jeg føler meg utrolig priviligert.

En kamerat av meg spurte en gang vi var i Istanbul og hadde lagt bak oss et besøp i Top Kapi palasset, om det gjorde noe med meg. Jeg svarte ja den gangen og jeg jeg svarer ja nå også. Dette har satt verdifulle spor i meg som jeg tar med meg for alltid.

Ettet soloppgangen forlater vi båten ved en av de mange trappene, Ghats, hvor mennesker kommer langvesifra for å utføre sine religiøse ritualer i elven og begir oss inn i smale smug hvor det tvilsomt har vært mange turister.

 

Da vi forlater båten og begir oss oppover trappene, som fører til smugene, spør en ung mann meg om vi kan ta en selfie (jeg kunne ha vært moren) Men selvfølgelig vil jeg det, vi tar bilder av dem så de må få lov til å ta bilde av oss. Det skal vise seg at dette skjer med oss alle på hele turen. (Jeg kommer tilbake til dette i en senere blogg.)

På vei opp trappen ligger en båt omtrent 10 meter over elven. Det viser seg at i 2015 (tror jeg det var)  steg elven opp hit og båten har ligget der siden.

Vi får streng beskjed fra guiden om å holde sammen, ellers kommer vi til å gå oss vill i disse labyrintene. Vi har guiden foran og Andreas bak, og vi er trygge. For her går man ikke på egenhånd. Vi ville aldri ha funne veien ut igjen. Og takk og pris at det ikke vandrer kuer her…….

Ved inngangen til smugene sitter denne mannen. Det er trist å se mennesker som ber om penger, men vi har fått streng beskjed om å ikke gi dem noe.

Det gjør vondt å ikke kunnen gjøre det når bare en femtilapp ville gjøre en forskjell den dagen. Vi er så priviligerte hjemme i Norge og mange vet ikke hvor heldige vi er.

Varanasi, som også kalles Kashi, er en av de eldste kontinuerlig bebodde byer i verden. Den nevnes allerede i Rig Verda på 1200 – tallet.

Vår indiske guide med dr. phil i sosialantropologi gav oss mange interessante historier om Varanasis historie opp gjennom tiden. Det er som å vandre i en historiebok og bli lest høyt for. Hva er bedre for en historiefreak enn dette.

Denne eldgamle byen har vært et kulturelt og religiøst sentrum for det nordlige India i tusener av år. Her finner du flere store universiteter og forskningsinstitusjoner. Byen har fostret fremstående filosofer, musikere, forfatter og diktere opp gjennom historien som Kabir, Munshi, Premchand, Shankar, for å nevne noen.

Og alle disse fantastiske bygningen som ligger langs Ganges er et vitnesbyrd om en forgangen storhetstid.

Etter en opplevelsesrik morgen var det tilbake til hotellet for frokost og en etterlengtet kopp kaffe, før vi pakker kofferten og flyr til Udaipur.

Mark Twain beskrev dette fantastiske eldgamle landet “som helt evig og eldre enn menneskeheten og hele sivilisasjonen og du er garantret å bli ekstatisk.” Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.

Her kan du lese om vår første dag i India: India og Delhi