Endelig opprandt dagen da vi kunne sette oss på flyet og få oppleve Newfoundland og St. Johnˋs. Det har lenge vært en drøm og et stort ønske om å finne ut hvor min morfar bodde og jobbet under krigen. Etter en torpedering i Atlanterhavet i juni – 41 fikk han tilbud om å jobbe innen shipping og handel i St. Johnˋs og etterhvert som den norske konsulen der under hele krigen. Her kan du lese historien om da vi gikk i min morfars fotspor; I min morfars fotspor til Newfoundland

Vi var der en uke. Først tenket jeg at det kanskje var for lenge, men det var det altså ikke, vi kunne gjerne ha vært der noe dager til. St. Johnˋs er vel kanskje ikke den destinasjonen som er særlig fremtredende i reisebrosjyrer og nettsteder. Men det burde bli en forandring på det, for både byen og provinsen har mye å by på.

Etter flere kanseleringer og omrokeringer, på grunn av verdens tilbakestillelse etter koronaen, landet vi i St. Johnˋs kl. 01.30 og fikk bare noen små glimt av byen i nattemørke da vi suste av gårde i taxi fra flyplassen til hotellet. Men vi var der, endelig.

Vi bodde på DoubleTree by Hilton St.Johnˋs Harbourview 2 Hill OˋChips St. Johnˋs, NL, med flott beliggenhet ved havnen og med utsikt over innseilingen.

Skulle nesten tro vi var utslitte etter en lang reise som blandt annet innebar 9 timer på Persons International i Toronto. En flyplass jeg gjerne unngår i fremtiden. Så om du kan velge, så velg en annen. Det er mange i området.

Vel, en liten digresjon. Vi kom oss i seng og våknet med masse nysjerrig energi. Det er spesielt to ting som er viktig når jeg bestiller hotel, det er en god frokost og beliggenheten. Kort beskrevet; frokosten var fantastisk, for ikke å snakke om kaffen. Her koste vi oss med frokost og nydelige måltider på sene kvelder. Maten er god og vinkartet har et godt utvalg.

 

Dagene begynte med en god kopp kaffe og med utsikt over havnen og et smalt sund som munner ut i det ville Atlanterhavet. Det er værhardt her og byen bærer preg av det. Du sitter god og varm når det blåser like utenfor, kun beskyttet av store vindusglass. Det fikk vi føle på da orkanen Earl gjorde sitt inntog.

Det første vi gjorde etter frokosten var å finne ut hvor min morfar bodde og arbeidet. Vi fant mer enn jeg hadde håpet på. I forkant hadde jeg drevet med litt research for å finne ut mest mulig. Det lønnet seg. Vi fant de forskjellige adressene og vandret rundt i byen og kunne føle hans nærvær.  Selv om det var på grunn av min morfar vi reiste fikk vi mange bonus opplevelser som jeg vil dele her. Og hvalsafari stod øverst på listen.

 

Hvalsafari

Dette var i begynnelsen av september og slutten av hvalsesongen, men vi ville prøve likevel, med håp om å kunne få et aldri så lite glimt av disse majestetiske dyrene. Men hvalen har sin egen agenda og hadde dradd sin vei til andre strøk.

Jeg anbefaler å dra om sommeren om du vil se hval. Her finner du verdens største bestand av knølhval. De mirgerer fra Caribien, hvor de er fra april til oktober og videre til Newfoundland og Labrador. Sesongen er fra mai til september, men du har størst mulighet til å oppleve dem i juni, juli. Da er det et yrende liv med hval helt inn i bukten. Vi så faktisk et par hvalfinner langt…….langt ute i horisonten, vet ikke om det kvalifiserer til å ha sett hval, men vi fikk en fantastisk naturopplevelse uansett.

Dette er rett ut i Atlantehavet og vi fikk føle på kreftene. Det var en storm i kommingen og den hadde allerede begynt. For dagen etter var turen kansellert.

Vi fikk anbefalt Obriens; http://www.obriensboattours.com og kan anbefale dem videre. Vi bestilte på nett hjemme i god tid, og i bestillingen oppgav vi navn og adresse til hotellet og ble hentet der. Bedre kunne det ikke bli.

Vi var ca. 10 personer og busseturen tok ca. 30 min. fra St. Johnˋs til Bulk Bay. Selve hvalsafarien tok to timer og selv om  vi ikke så hval, var det en interresant tur som også inkluderte en tur til det fantastisk fuglereservatet Witless Bay Ecological Reserve, hvor en halv millioner lundefugler har sitt habitat. Vi fikk et interessant foredrag om lundefuglene, Puffins, som plutselig forsvinner for så å komme tilbake etter ca 8 måneder, og finner tilbake til sitt gamle rede. Det er ingen som vet hvor de oppholder seg i mellomtiden.

 

SeaSpun Yarn and Coffee House

Vi som er glade i å strikke finne frem til strikke butikker hvor enn de befinner seg. Og denne turen var intet unntak. Jeg fikk vite om SeaSpun da jeg kjøpte en strikkeoppskrift, gjennom Instagram, av en som bor i St. Johnˋs , og da jeg spurte henne om hun visste om noen i nærheten, foreslo hun SeaSpun and Coffee House i Carbonear.

Dagen vi skulle dit regnet det og stormen Earl hold på å bygge seg opp. Den traff Østkysten dagen etter og da var butikken stengt.

Litt plundrete å finne den, men da vi parkerte utenfor og løp inn fra regnet var det verdt alt og vi ble ønsket hjertelig velkommen. De har også en koselig liten kafè som du kan se innerst i bildet. Der sitter min mor og søster og venter på lunsj og deilig varm te. For en herlig kombinasjon; regnvær, varm te og garn. Lykke.

SeaSpun var et samlingspunk for de strikkeglade i Carbonear og det er alltid hyggelig å komme i snakk med lokalbefolkningen. Til orientering kjøpte jeg garn til to gensere.

Når jeg er ute å reiser, har jeg i de siste årene, funnet fram til strikkebutikker og kjøpt garn som blir som et ferieminne når jeg strikker meg en ny genser. Du kan gå inn på Instagram @seaspunyarnandcoffee eller http://www.seaspun.ca

 

Quidi Vidi Village

Like utenfor sentrum av St. Johnˋs finner du Quidi Vidi Village. Et gammelt fiskevær i en idyllisk bukt, som nå er omgjort til et slags museum. Det er sjarmerende nå, men det var nok ikke mye til sjarm da det bodde mennesker der i dette værharde klimaet og levde av hva havet hadde å tilby.

Det er som sagt værhardt her, og det regnet da vi var der. Men det la ingen demper på hverken inntrykket vi fikk eller gleden over å være der. Vi ble etterhvert sultne og fant er kul og røff restaurant i nærheten. Et omgjort fiskemottak, hvor vi ble servert en fantastisk Fish-and-Chips. Det er det blå – grønne bygget i bakgrunnen.

 

Cape Spear

Cape Spear er det østligste fyret på det nord amerikanske kontinent.  Vi ble anbefalt et besøk da vi spiste Fish-and-Chips i Quidi Vidi Village. Samtidig som orkanen Earl feide over øya. Det ble litt av en opplevelse. Den hadde en hastighet på 80 km.

Fasinerende å se det ville Atlanterhavet like under oss der vi stod på toppen ved fyret.  Jeg vil tro at den beste måten å oppleve en storm må være på et fyr som dette hvor naturen viser seg på sitt mest imponerende.

Det var store plakater med advarsler om tåkeluren som sendte ut sine kraftige signaler med jevne mellomrom. Noe jeg husker fra barndommen signalene fra Oksøy fyr og tåkeluren som ljomet utover og varslet skip som var på vei mot land.

På toppen av fjellet, eller klippen, ligger fyret Cape Spear majestetisk og har beskyttet sjøfolk på deres ferd fra det ble bygget i 1836 til det i 1955  ble erstattet av et nytt fyr som ble bygget i like i nærheten.

 

Signal Hill

Signal Hill er et landemerke og et nasjonalt historisk sted som  ligger på en høyde med utsikt over St. Johnˋs. Signal Hill hadde en viktig militær rolle mellom 1704 og 1870 og var strategisk plassert med tanke på forsvaret av byen, og viktigheten ved å ha oversikten over innseilingen til St. Johnˋs under de forskjellige krigene.

Selve tårnet Cabot Tower er et minnesmerke over oppdagelsen av Newfoundland. Det høyeste punktet rager 167 m over havet.

Det var som sagt storm i kastene så utsikten var ikke så klar. Men likevel er den imponerende. Her står jeg så vidt det er og får foreviget en forblåst opplevelse. Min mor satte i bilen og var redd jeg skulle lette.

På bildene under ser du innselingen til St.Johnˋs

På en og samme forblåste dag fikk vi opplevd. Quidi Vidi Village, Signal Hill og Cape Spears. Etter det var det herlig å komme inn på et varmt og tørt hotell. Da var det fram med strikke tøy og bestille vin. Det var søndag og restauranten var stengt, så  vi bestilt pizza fra et annet sted. Vi spurte også om de kunne tenne i peisen. Og lykke var fullkommen.

Det er den sammen restauranten, Sparro, hvor vi spiser frokost og middag.  Fjellet du kan skimte i vinduet er Signal Hill.

The Little Sparo

The Little Sparo http://www.thelittlesparo.com en fantastisk restaurant på hotellet vi bodde. Og godt var det. Det var herlig etter lange og innholdsrike dager og bare ta heisen ned i restauranten, nyte mat og vin, og opp igjen etterpå. Speiselt når været var ruskete og blåsete ute.

The Bagel Cafe

Bagel Cafe på Duckworth Street;  http://www.thebagelcafe.ca serverer den beste Seafood chowder i verden. Det var så tærne omtrent krøllet seg under bordet. Selve restauranten og fasaden skriker ikke om oppmerksomheten, den er ganske anonym. Vi skulle bare inn å ha en enkel lunsj og ble herlig overrasket av den deilige maten.

The Merchant Tavern

The Merchant Tavern på 291 Water Street, ligger i den samme bankbygningen, Bank of Nova Scotia Building, hvor min morfar hadde kontor da han bodde der under krigen. Den drives av den kjente kanadiske chef Jeremy Bonia. Her nyter du sesongens kortreiste fangst. Den er også vel verdt et besøk.

 

Newfoundland og St. Johnˋs

St. Johnˋs

I 1583, nærmere bestemt den 5. August, tok Sir Humphrey Gilbert Newfoundland i sin besittelse og etablert den første oversjøiske britiske koloni. Innen 1609 var St. Johnˋs et sted for handel men også et vilt og lovløst sted.

Hver vår ble kapteinen på det britiske skipet som først entret St. Johnˋs, årets fiske admiral. Han fikk bestemme hvor han skulle fiske og var ansvarlig for lov og orden. For å kunne holde på denne kontrollen nektet de folk å overvintre. Men det forandret seg i 1677 da en folketelling kunne rapportere at alt i alt hadde 249 personer overvintret der.

Monumentet er reist for å ære veteranene fra Royal Newfoundland Regiment i WW1 hvor Regimentet sloss i slaget ved Somme.

 

Selve byen St. Johnˋs ligge beskyttet fra Atlanterhavets stormer i en bukt mellom to ruvende fjell og en relativt smal innseling til byen. Store cruiseskip har ingen mulighet til å komme gjennom passasjen i sterk vind.

Dermed er byen godt beskyttet mot stormer som herjer. Selv om det kan blåse friskt gjennom gatene. På fjellet til venstre ligger Signal Hill og bak fjellet til høyre finner du Cape Spares.

 

 

Inni mellom alle opplevelsene gikk vi også gatelangs i St. Johnˋs. Gatene mot havnen er bratte og på fortauene er det delvis bygget trappetrinn for å lettere kunne komme til neste parallelle gate.

Denne byen har mange forbindelser med Norge, og har hatt det siden lenge før 2.verdenskrig. Nortraship var der før min morfar fikk jobb i firmaet under krigen. I dag har byen en travel havn med sterke forbindelser til Norge

Og som den østligste byen på kanten av halvøya Avalon på det nordamerikanske kontinent, og hovedstaden i den kanadiske provinsen Newfoundland og Labrador har vi også et Norsk Konsulat her. Byen har per 2017; 113 948 innbyggere. Atmosfæren er avslappet og menneskene varme og åpne.

Her er mange mikrobryggerier, kunsthåndverk, rikt på kultur med eget symfoniorkester, gallerier, filmfestivaler. Hver lørdag kan åpner Farmers market i Freshwater Road. Bare for å nevne noe. Her kan du lese mer om hva byen har å tilby:  http://www.destinationstjohns.com   Shoppingmulighetene er ikke så mange. Pandemien gjorde en slutt på det. Men de butikkene som overlevde er noen få eksklusive butikker.

The Rooms

Er du interessert i byens og provinsens historie finner du det på The Rooms; http://www.therooms.ca  Dette er museum og et arkiv som tar vare på kunst og kunsthåndverk som er relevant for Newfoundlands historie fra fortid, nåtid og fremtid.

Det er vel verdt et besøk om du så bare vil se de flotte utstillingene og innta en lunsj på kafeen. Du vil heller ikke gå glipp av den flotte utsikten over byen.

 

Jelly Bean Houses

St.Johnˋs er kjent for sine fantastiske fargerike husrekker, Jellly Bean Houses, og gir byen et særpreg og en unik karaktet. De ligger på rekke og rad oppover skråningen over havnen og har en fantastisk utsikt. Her vandret jeg gatelangs og gikk meg litt vill med vilje, kameraet gikk varmt og batteriet måtte skiftes ut. Selv i overskyet vær lyser husene opp i alle regnbuens farger.

Det sies at de malte husene i klare farger slik at selv i tåke kunne fiskerne få øye på dem. Men i virkeligheten ble de på 1970 tallet malt slik for å friste folk til å flytte hit til en litt øde og forlatt by.

Dette tok seg da opp og nå finner du en by med vennlige og tilbakelente innbyggere. Inntrykket jeg sitter igjen med er en by hvor stress er et fremmedord og bilene stopper lenge før du har tenkt  deg over gaten.

Newfoundland

Provinsen Newfoundland og Labrador er på mange måter lik Norge når det gjelder både kyst og natur, med store skogkledde  områder og lite bebyggelse.

Det var her Leiv Eirksson i år 1000 “oppdaget” Nordamerika og gav den nye oppdagelsen navnet Vinland. Han tok dessverre feil av de store blåbærene for vindruer. Vel, så feil kan man ta. Bosetningen de mener der de ankom ligger ca. 12 timerskjøring fra St. Johnˋs lenger nord.

 

 

Lei en bil og kjør rundt på denne fantastiske øya, som er en del av provinsen Newfoundland og Labrador, som strekker seg langt inn på fastlandet. Lenger nord kan du også bestille hvalsafari hvor du finner et rikt fugleliv og kan iakta isfjellene som driver forbi.

De har et godt og smakfult kjøkken her hvor de er eksperter på tilberedelser av havets delikatesser. Prøv gjerne en Seafodd Chowder. St. Johnˋs har mange gode restauranter som jeg har nevt tidligere i denne bloggen. De har også verdens beste sjoklade her, til og med bedre enn melkesjokoladen fra Freie. Tro meg jeg elsker sjokolade. De har egen sjokoladefabrikk her……om jeg bare hadde visst det……  http://www.newfoundlandchocolatecompany.com

Det er store områder uten mennesker eller noen form for bebyggelse. Sjekk ut info på nettet. Det er umulig å nevne alt: http://www.visitnewfoundlandlabrador.ca her finner du masse informasjon om arrangerte turer eller om du vil ferdes på egenhånd. Det er fantastiske turområder i et vilt og vakkert landskap. Lei en bil og ta med kart, turstøvler og kamera og du vil få en tur for livet.

Det er mange sjarmerende byer og fiskevær langs kysten. Det idylliske fiskeværet Petty Harbour – Maddox Cove ligger ca. 15 minutters kjøretur fra St. Johnˋs. Vi ble invitert med dit av den norske konsulen, og kunne nyte en deilig lunsj. Menyen består av sesongens fangst fra havet.

I den uken vi var der fikk vi et godt inntrykk av St. Johnˋs og Newfoundland. En by og en provins jeg vil tilbake til, og utforske mer. Jeg er kanskje litt farvet av begivneheten forut for min reiser, da jeg fulgte i min morfars fotspor, men det er ikke bare det. Både byen St. Johnˋs og Newfoundland har gitt meg varige inntrykk og gav meg et lite glimt av dette ville og vakre landskapet som har så mye å by på.

Jeg har funnet i Arizona, my winter retreat. Når man reiser rundt i verden på egen hånd kommer man i kontakt med andre mennesker på en helt anne måte, enn når man reiser to eller flere sammen. For noen år siden meldte jeg meg på et tegnekurs i Tyskland. Slike kurs er for spesielt interesserte, og da kan man ikke kan være avhengig av at andre vil være med, så man reiser alene.

En handling fører til flere, og får ringvirkninger langt utover hva jeg kunne forstille meg. Etter at jeg tok det herlige valget å melde meg på tegnekurs, sommeren 2013, hos Dirk Dzimirsky, har opplevelser kommet som perle på en snor. Det er også det som er så utrolig spennende, at en ikke vet hva som kan skje, og verden ligger åpen. 

Vi var en internasjonal gjeng som hadde meldt oss på kurset i Hyperrealismen, og vi representerte Canada, Mexico, Tyskland, Nederland, Texas og Norge. Her får du en smakebit på hva vi lært http://www.dzimirsky.com dette er hyperrealisme, og kun brukt blyanter i forskjellige harhetsgrader.. 

Jeg fikk god kontakt med Jan fra Canada, vi bodde tilfeldig på samme hotell og vegg i vegg. Vi fikk alle god kontakt med hverandre og hadde mye gøy sammen utover kurset, både med lunsjer og middager.

En kveld samlet vi oss i Dirks atelie og bestilte pizza. Her diskuterte vi alt fra kunst, litteratur, film, politikk og masse mer. Det er noe av det jeg syntes er interessant når jeg er ute å reiser, å diskutere blandt annet politikk og hvordan det egentlig er der de forskjellige kommer fra. Det er ikke alltid man kan stole på at nyhetene gir deg det hele bildet.

Jan og jeg holdt kontakten etter at kurset var ferdig, og året etter fikk hun overtalt Dirk til å holde tegnekurs i Arizona.  Jeg meldte meg på, og hun inviterte både Dirk og meg til å bo hos henne. Jeg kom en uke før kurset begynte og det ble en opplevelsesrik og morsom uke. Dette la grunnlaget for flere besøk i hennes winter retreat, og mange gode opplevelser og turer. 

Arizona, my winter retreat

Mars opprandt og tegnekurset ble holdt i vakre omgivelser på Mesa Golf Resort, utenfor Phoenix. Temperaturen der i mars er som en over gjennomsnitt varm (les het) sommer i Norge. Her var det 20 deltakere fordelt på de fleste stater i USA, og andre land som Saudi Arabia, Gambia, Mexico, Ukraina, England og lille meg fra Norge. Helt fantastisk og herlig internasjonalt. På bildene ser du inngangen til kurslokalet.

Uken før kurset dro vi på dagstur til Grand Canyon og Sedona. Var på barer med skilt som kunne informere om at her kunne du ikke bære våpen, mens andre barer tillot det. Lærte Two-step dance av en ekte brunbarket Cowboy.

Her kom gjestene ridende til hest, kjoret dem til et gjerde, og entret baren med lyden av klirrende sporer, og ofte med pistol i belte. Det er som med bil, ikke lov å ri fylla, men det var det ikke alle som overholdt. Vi var også på Ranchparty i noe som kunne minne om en kulisse i en cowboy film. Dette er cowboyland. Fantastisk.

 

Grand Canyon

Grand Canyon, et av verdens syv underverker.

Vi tok en dagstur til Grand Canyon i minibuss med åtte andre turister. Sjåføren vår, en pensjonert lærer, var en dyktig historieforteller. Han underholdt oss med mange morsomme historier, som denne her; han kjente en del Cherokeeindianere som hadde jobbet med John Wayne, og vært med i filmene hans. Da de snakket sitt språk, i filmene, og Wayne amerikansk, skulle det, for seerne, se ut som om de forstod hverandre. Men hva de egentlig sa var noe helt annet enn det det ble oversatt med. Og dette hadde de mye moro med.

Cherokee var også språket som ble brukt under første verdenskrig som et codespråk. Under 2.verdenskrig ble det bruke ord basert på Comanche, Hopi, Meskwaki og Navajo. Da brukte de ord fra sine språk for hver bokstav i det engelske språk og dekodet beskjeder ut fra dette. Dette er ting jeg finner utrolig fasinerende.

Det finnes en bok som heter Over the Edge, Death in Grand Canyon, som tragisk nok blir revidert og tykker med årene. Fram til min utgave av boken, som ble puplisert i 2012, har 700 mennesker møtt sin tragiske skjebne i The Canyon. Den største årsaken til dette er når de enten skal ta bilde og skal så langt ut på kanten som mulig, eller når de også skal like langt ut på kanten for se ned i dypet og får et visulet sjokk av dybden og mister balansen. Tragisk. Vi holdt oss på god avstand, og på den sikre siden avgjerdet. 

Det finnes også en restaurant nede i dypet. Det må bestilles bord minst to dager i forveien, da infrastrukturen, i form av en sti, krever en viss tid for  transport av mat og tilbehør. 

Som du kan se på bildet, til venstre (du må nok forstørre det) går det en sti i siksak fra toppen og ned til restauranten. Transport middelet er enten oss på to ben eller på et esel eller muldyr.  

 

 

Montezuma Castle

På veien stoppet vi ved Montezuma Castle, et nasjonalt monument i Verde Valley, i Arizona villmark. I en dal i Beaver Creek levde det, for 800 år siden, Sinagua indianere der, en precolumbiansk kultur som var nær knyttet til urfolk som Hohokam i det det sørvestlige Amerika.

Her bodde de i utgrave huler, eller alkover, flere meter over bakken. Landskapet rundt var rikt på alle ressursene de måtte ha for å overleve, og med elven Verde som randt forbi. Her levde de fra rundt 1100 til 1425 e. Kr. Hvorfor de plutselig forsvant er fremdeles et mysterium. Men noe av det historiske  monumentet står der fremdeles, tross naturens vind og vær. 

På vår vei tilbake gikk turen gjenomm vakre Sedona, og vi tok en tur tilbake året etter Sedona og et vakkert veggteppe.

 

My winter retreat

Etter disse to innholdsrike ukene i denne solrike allsidige staten, ble Arizona etterhvert et vidunderlig tilfluktsted fra vinteren hjemme i Norge. Mitt winter retreat….og jeg elsket det. Hver mars i fire år tilbrakte jeg 3-4 uker her. Når man bor privat blir man på en måte ikke turist og blir introdusert til venner og steder utenfor turistområder og alfavei. Etterhvert ble jeg ganske lokalkjent også.

Hver morgen våknet jeg til duene med sin litt sørgmodig sang. Jan er like glad i god kaffe som meg, og hver morgen nøt vi kaffen i hagen, i skyggen, for det var allerede for varmt i solen klokken ni om morgenen. Og med en temperatur som krøp opp mot 35 grader utover dagen, var det deilig å avkjøle seg i svømmebassenget i bakhagen.

Hun bor i et område i Gold Canyon, utenfor Phoenix, i nærheten av Apache Junction. Husene er enetasjes murhus, hvor fargepaletten harmonerer med ørkenfargene.

Området er medlem av Dark-Sky Association, det vil si at det ikke er lov å ha hverken gatelys eller belysning på husene. Effekten er fenomenal. Det er kun stjernene som lyser opp natten. Det blir mørkt mellom kl. 19 og 20, og jeg ble helt andektig første gang jeg så stjernehimmelen uten forurensing av elektrisk lys. Helt fantastisk. Jeg følte stjernen så nærme at det var bare å rekke opp hånden så ville jeg kunne ta på dem. 

Første kvelden jeg kom var vi invitert til et par naboer fire- fem hus borte i veien, vi måtte bruke lommelykt for i det hele tatt se noe. Jeg kom meg litt bort og så absolutt ingenting……de fant meg etterhvert.

Kveldene er deilige svale i forhold til de hete dagene, og det er fint å sitte ute i hagen og bare være til. Eiendommene er beskyttet med ca. to meter høye gjerder eller murer.

En litt falsk trygghet spør du meg, coyotene hopper lett over. For dette er i ørkenen og coyotene lever bare noen meter unna. De er nattdyr og vi hører dem ule hver kveld. En natt våknet jeg av at de hylte og slåss utenfor vinduet mitt. Jeg la meg godt til rette under dynen.

Arizona var ikke en stat jeg hadde bitt med så mye merke i, men jeg falt pladask da jeg besøkte den første gang. Delstaten ble opptatt som den 48. staten 14.02 1912.

 

Queen Creek Olive Mill

Her finner du også USAˋs eneste olivenlund. Queen Creek Olive Mill http://www.queencreekolivemill.com Denne besøkte vi et par ganger. Restauranten serverte nydelig mat, og i butikk får du kjøpt de lekreste oljer, og andre flotte produkter laget av olivenolje. Det en utfordring å bruke fly som transportmiddel. Altfor mange fristelser.

I denne kokeboken finner du mange delikate oppskrifter, som alle har olivenolje som en ingrediens. Olivenolje gir en myk og saftig konsistens i maten. De lager også sjokolade med olivenolje……man er i himmelen.

 

Butterfly Wonderland

Jeg er fasinert av sommerfugler, og et besøk i Butterfly Woderland var en fantastisk opplevelse http://www.butterflywonderland.com  Her gikk du inn i et stor troparie hvor sommerfuglene fløy overalt. Du måtte se deg for hvor du gikk, ellers kunne du tråkke på dem. De satt på bakken og landet like gjerne i håret eller på hånden din. På bildet til høyre blir de klekket ut til de vakreste skapninger.

Dagene gikk i et rolig temp, og somlet med både kaffe og frokost. Vi var neste overalt, og jeg har sett utrolig mye av området rundt Gold Canyon. Vi brukte ikke GPS, så vi kom litt utenfor alfavei noen ganger og oppdaget nye ikke-planlagte steder.

Langs motorveien er det vakre dekorasjoner og kunst. Og som kunstner får jeg også mye inspirasjon når jeg reiser, også når vi sittet i kø i bil. Ellers er bildet under et ganske vanlig syn på landeveien når vi kjører forbi. Som tatt ut av en westernfilm.

 

En dag vi var på besøk i nærheten og stod i hagen, fikk vi besøk av dissse her. Jeg knipset bildene mindre enn ti meter fra dem. Det var tre Javalinas, på norsk Navlesvin, som kom opp fra grøften bak. Selv hadde vi en meter til sikkerheten innenfor stuedøren, så  vi følte oss ganske  trygge. Vårt vertskap kunne fortelle om mennesker, når de ser de søte små ungene, hadde gått bort til dem for å kose med dem. Der det er unger, er det illsinte beskyttende mødrene like ved. Historien sier ingenting om de tobeinte ble skadet.

Vi dro en dagstur til Kierland Commons, i Scottsdale, en idyllisk liten by med de lekreste butikker og restauranter http://www.kierlandcommons.com   (pr. amerikansk definisjon er det et utedørs shoppingsenter) Vel verdt et besøk om du er i nærheten, og hele Scottsdale er et nydelig område http://www.experiencescottsdale.com  Det ble en del shopping, venninnelunsjer, galleribesøk og konserter. Arizona har et rikt kulturliv, og vi er begge interessert i musikk, film og kunst.

Hun har to små hunder som ikke kunne være alene hele dagen og kvelden. Så kveldene tilbrakte vi for det meste hjemme, krøllet opp i hver vår sofa, med hver vår lille hund i fanget og så en koselig film, med god mat og vin i glasset. Coyoten ulte i ørkenen like ved. 

Her nyter jeg de siste varme strålene av solen på en stund, og et deilig bad i bassenget i hagen, før jeg drar til Manhattan for å møte min søster. Det er ca. 40 graders forskjell på disse to statene. Vi var på Manhattan i tre dager før vi skulle møte vår famile på Long Island for første gang. Det ble også begynnelsen på mange turer over havet. 

De to neste årene dro vi på tur til  Las Vegas. Vi var på Celine Dion konsert, og  Cirque de Soleil, det mest spektakulære showet jeg noen gang har sett  http://www.cirquedusoleil.com   Det kommer i et annet blogg innlegg.

 

 

 

 

 

For mange……mange år siden hadde jeg en kjæreste som utdannet seg til flyver. Dette førte til at jeg fikk se Pompeii og Europa i fugleperspektiv.

La meg forklare; Hvis jeg husker riktig, må de som utdanner seg til flyvere ha diverse sertifikater, og ett visst antall timer per sertifikat, for å kunne fly passasjerfly.

Vi bestemte oss for, at i stedet for å “bare” fly rundt i det norske luftrommet for å samle timer, ville vi fly gjennom…..eller rettere sagt, over Europa. Dette ble en ganske så mye mer spennende måte å samle timer på. 

Flyveren hadde jeg svermet for siden jeg var 14, og en gang etter trening ( vi trente judo begge to) kjørte han meg hjem i sin kule grønne Mustang, og jeg svevde inn døren hjemme., og landet ikke på en lang stund. Å vips, fire år etter var vi et par.

På den tiden, vi skriver 1981, hadde vi ikke noe som het data eller GPS, så vi lå på gulvet på alle fire, med store kart og bestemte reiserute. Vanvittig spennende. Tenk å sitte der blandt alle kartene, spredd utover gulvet, og selv bestemme hvor vi skulle dra. Jeg hadde to ønsker, nemlig, Venezia og spesielt Pompeii.

Da jeg var ni år tok min mormor meg med på et lysbilde foredrag om Pompeii. Etter det ble jeg interessert i historie og utrolig fasinert av Pompeii og deres skjebne. Der skal jeg en gang, husker jeg at jeg tenkte. Og 10 år etter gikk ønsket i oppfyllelse. 

Da vi hadde bestemt oss for å leie fly, var jeg ikke sen om å sette Pompeii bokstavlig talt på kartet. Og der lå han, flyveren min, på alle fire over store kart og beregnet høyde, innflyvning og alt som skal til…..med linjal og kalkulator må vite.

Det var ganske uvirkelig å kunne sitte hjemme med kartene brettet utover gulvet og velge sin egen reiserute, og ønskeliste på hvor vi ville dra, og finne de aktuelle flyplassen i nærheten. Vi hadde også store planer om å sove i telt……det gjorde vi bare en gang i Frankrike.

Du må huske at i 1981 var det en helt annen måte å finne frem på enn i dag. Når jeg ser tilbake lurer jeg noen gang på hvordan vi i det hele tatt fant fram, men bare ikke la deg lure av middelalderens sendrektige teknologi.

Vi lettet en fin september dag, i en høyvinget, 4-seters Cessna 172 ( tror jeg det var) og det første stedet vi landet var på Sylt, en øye helt nord i Tyskland i Schleswig-Holsteins Nordsjøkyst, som også kalles Tysklands Mallorca. Vestsiden av øya har en nesten 40 km lang strandlinje.

Den er også kjent for kurstedene Westeland, Kampen og Wenningstedt. Der var vi en natt før ferden og flyet førte oss videre til Stuttgart i syd Tyskland. Her så vi virkelig Europa i fugleperspektiv. Du flyr såpass lavt og får med deg mange detaljer. 

Neste mål var Venezia, og vi fløy så lavt over de østeriske alpene at jeg følte jeg kunne strekke hånden ut å ta på toppene. Det er ikke trykkabin i små fly så vi kunne ikke fly høyere enn 3000 fot. Det var en spektakulær utsikt. Det er ganske spesielt å sitte høyt der opp i luften, se utover dette ville landskapet og smøre seg en skive brød.

 

Venezia

Vi landet på Marco Polo International i Venezia, og innlosjerte oss på et lite hotel på Lido di Jesolo, et 15 km langt standområde i kommunen Jesolo i provinsen Venezia. Herfra går det ferge over til Venezia, vi vandret rundt, koste oss  og gikk oss bitte litte granne vill blandt kanalene.

Jeg var fasinert av glassblåsing allerede den gangen, og vi var selvfølgelig innom utsalget til det berømte Murano Glass i Venezia http://www.mademuranoglass.com  Murano, som består av små øyer forbundet med buer, ligger omtrent 1,5 km nord for Venezia, og i 1291 måtte alle glassblåsere flytte derfra til Murano på grunn av brannfaren i Venezia. I 2004 telte Muranos befolkning 5500 innbyggere. 

Dette var andre ganger jeg besøkte Venezia, første gangen var jeg 12 år. Det er snart på tide med et tredje besøk, hvor jeg kan vandre rundt og gå meg vill med vilje. 

 

Napoli

Napoli, de sier det tar 4 minutter å ta lappen der, og det tror jeg så gjerne. Her var lyskryss kun til pynt, og du måtte se deg godt rundt før du krysset gaten, selv om det lyste grønt nok for gående. Da løp du så fort bena kunne.

Vi brukte ikke mye tid i Napoli, vi landet egentlig i Napoli fordi vi skulle til Pompeii. Jeg fikk dessverre bare sett en trist og fattig del av den, mennesker som bodde under broer, og skitne barn i sekkefiller som ville ha penger da vi tok undergrunnen til Pompeii.

Men dette er er også en del av det å reise. Alt er ikke bare solskinn og instagrambilder av all velykketheten. Det gjorde meg ydmyk, og utrolig takknemlig for at jeg har vokst opp i Norge. Jeg vil gjerne tilbake hit engang. Ta meg litt bedre tid og oppdage byen. Den har så mye mer å by på. Napoli er den største byen i Sør-Italia med omtrent 1 mill. innbyggere. Byen ligger ved Golfo di Napoli, og utenfor bukten ligger kjente reisemål , som Capri, Sorrento og Ischia.

 

Pompeii

Da vi vandret rundt i Pompeii under en ganske varm sol, kom vi til en stor plass som må ha vært en markedst plass. Jeg stod der og bare tok inn atmosfæren, lukket øynene og så for meg hvordan det må ha vært der den gangen for så mange år siden. Jeg spurt ganske henført, kjæresten min, om ikke han også kunne føle livet og stemningen her, nesten høre folk snakke. Da kom det ganske så tørt fra min wingman…..nhæei….han var mer interessert i hvor den blodtørstige Caligula bodde.

Det var mye som var godt bevart, selv etter Vesuvs utbrudd og utgavningene. Vi så fresker på veggene i det som hadde vært flotte hjem, og godt bevarte hus og hager.

At jeg som niåring ble så fasinert av dette, og 10 år etter fikk muligheten til å oppleve Pompeii, er nesten vanskelig å sette ord på. Det er en ubeskrivelig følelse, og jeg takker min mormor for at hun gav med denne interessen for historie, og dro meg med på bedehuset for å høre og se et lysbilde foredrag om byen. 

Jeg gikk litt i min egen verden da jeg vandret rundt i gatene hvor mennesker levde før katastrofen ødela alt, og alt ble dekket av aske. Det  var utrolig fasinerende å se hva utgravningene avslørte. Det er fremdeles fresker og bilder på veggene, som kan fortelle oss mye om romersk malekunst. Husene har høy standar og og mange var inntakte, og det var fantastisk å kunne gå rundt inne i husene og se hvordan de så ut. Selv etter så mange år husker jeg følelsen av nærvær. 

Pompeii var en romersk oldtidsby, og base for en av Romas største flåtebaser. Den ligger 23 km sørøst for Napoli, i regionen Campania. Katastrofen rammet byen 24, august kl. 13 i år 70 e.Kr. Byen ble gjennoppdaget i 1748, og utgravingen ble ledet av kongen av Napoli. 

 

Korsika

Etter et par dager i Napoli fløy vi videre til den franske øya Korsika, som ligger i Middelhavet vest for Italia og like nord for Sardinia. Korsika tilhørte handelsrepublikken Genova fram til Frankrike kjøpte øya i 1768, som nedbetaling på gjeld.

Vi landet i Bastia, som ligger på nordøstkysten av øya, og i 2014 bodde det 43 331 innbyggere der. Bastia er en betydelig havneby og et økonomisk senter,med blandt annet vineksport. Vi ble der kun en natt, men skulle ønske det hadde blitt flere. Korsika er vill og vakker, og øya fasinerte meg. Jeg skal tilbake.

Bildene jeg tok på turen limte jeg inn i et album, så da jeg bestemte meg for å blogge om turen bladde jeg gjennom den. Der fant jeg også visitkortet til hotellet vi bodde på, og det eksisterer faktis ennå. Du finner hotel Posta-Vecchia. Et koselig og rimelig hotel, syntes jeg å huske.

Mellom Bastia og den franske rivieraen er det ca 17 mil med hav. På et tidspunkt fløy vi inn i en kjempestor sky, og det er litt annerledes i et småfly enn et gedigent passasjerfly. Du får alt så utrolig nærme, og jeg fikk følelsen av å befinne oss inne i en bomuldsdott. Alt var hvit og vi så absolutt ingenting rundt oss.

Da all bomulden forsvant åpnebarte den franske rivieraen seg. Og for et syn. Når man flyr så lavt får man en helt annet vinkling. Litt som en drone, tenker jeg. Vi fløy langs kysten, og fikk en fantastisk utsikt i fugleperspektiv over Monaco, Nice, Antibe, Cannes, Saint -Tropez og fasinerende Marseille.

Vi bunkret opp i Toulouse og fortsatte videre til Ibiza.

 

Ibiza

Heten som traff oss, da vi satte våre føtter på Ibiza, var massiv. Luftfuktigheten var høy, og sammen med varmen ble det litt i overkant varmt. Men hva gjorde det? Vi var på tur, og Middelhavet var rundt oss på alle kanter.

Vi bodde på sør-øst siden av øya og  bestemte oss for at her ville vi være noen dager,og leide en leilighet i fire deilige dager. Fint å kunne bestemmer dette selv, og slippe å være avhengig av bestilt flybilletter.

Fra terrassen hadde vi fin utsikt ned på en liten vingård, hvor e gammel kone satte ute i skyggen og holdt på med sitt.. Det var ikke langt til stranden og der holdt vi til og koste oss hver dag. I fotoalbumet mitt fant jeg visitkortet til en kjolebutikk, Pilcard Moda Ibiza, hvor jeg kjøpte meg en kul gul kjole som fremdeles henger i skapet mitt.

 

Et sted på landsbygda i Frankrike

Vi navigerte oss frem i en kombinasjon av instrumenter og meg som kartleser. Det var godt å sitte der oppe i luften, spise lunsj, kikke ut av viduet, ned på Europa og følge med på kartene.

Vi hadde et ønske om å lande et sted utenfor alfavei, og ligge i telt. Vi fant et sted på landsbygda i Frankrike, men jeg kan bare ikke huske hvor.  Vi landet på en humpete gress slette som mer så ut som en gammel militær rullebane fra krigens dager. På den ene siden var det et hus som viste seg å være ved en slags bar, hvor mange bønder samlet seg etter en lang dag med noe godt i glasset. Bøndene stimlet sammen for å se på oss, som om vi kom fra en annen planet. Forstår dem egentlig ganske godt, der vi plutselig landet på sletta like utenfor baren deres.

Vi spurte om det var greit at vi satte opp teltet. De snakket ikke engelsk og vi snakket ikke fransk, men vi ble forstått til slutt, og vi satte opp teltet under den ene vingen.

Skulle virkelig ønske jeg hadde bildet av dette, hele scenen så ut som en kulisse fra en ekskusjon i en Indiana Jones film.

En av bøndene ba oss med hjem på en drink. For å si den sånn, jeg tviler på at promilleloven hadde nådd landsbygda i Frankrike på den tiden. Han kjørte som om han trente til Formel 1 på altfor smale bygde veier, og vi var skrekkslagne begge to. Håper loven har innhentet landsbygda siden 1981

Ingen av oss hadde et felles språk, men på et vis så gikk det…….forstod etterhvert at han var en rik bonde med flere hundre kalver…….eller var det kveg? Vi satte i en råstilig vin kjeller med velvet tak og famlet oss av gårde med enkelte ord og tegnspråk, med et glass vin i hånden……lite heldig kombinasjon det der. Kanskje vi forsod hverandre eller kanskje vi bare snakket forbi hverandre. Han kjørte oss tilbake i en like, om ikke enda mer, halsbrekkende fart, men til vårt forsvar hadde vi ikke noe valg. Vi måtte tilbake til Indiana Jones kulissen vår.  

 

Nattflyvning til Hamburg

Fra den franske landsbygda dro vi videre til Hamburg, og etterhvert ble det mørkt. Mørket i denne høyden er svart som i en sekk. Her finnes ingen gatebelysning, vi så kun lysene fra landjorden, laaaangt der nede. Følte vi hang i en snor og dinglet, fra taket, som et lite lekefly, på et gutterom. 

Når du flyr i bekende mørke, og alt er svart rundt deg, forsterkes andre sanser og du hører ting som du ikke ville ha lagt merke tii på høylys dag. Jeg hørte masse lyder, som om skruene begynte å løsne, og fantasien begynner å spille deg noen ondskapsfulle puss. Dette var også første gang han fløy i mørket, kun på instrumenter og måtte bare stole på dem.

Vi landet i Hamburg sent på kvelden. Min wingman ville bare overnatte på en benk på flyplassen, men det ville ikke jeg. I turistinformasjonen fant vi en brosjyre om rom til leie i et privat hus. Vi fikk hjelp til å bestille og utleier hentet oss i bil.

Rommet var innbydene og koselig med en deilig myk seng……en benk på flyplassen du liksom…..og nattmat servert på brett på rommet. Etter en deilig frokost dagen etter, kjørte vertinnen oss tilbake til flyplassen, og turen gikk hjem til Kristiansand. Da hadde vi vært borte i ca.18 dager.

Travel changes you. As you move through this life and this world you change things slightly, you leave marks behind, however small. And in return, life – and travel – leaves marks on you. – Anthony Bourdain.

Selv om dette er mange år siden, sitter jeg likevel igjen med en sterk følelese av gode opplevelser og fine minner. Etter at jeg begynte å skrive på denne bloggen, kom minnene strømmene på. Å huske hva jeg gjorde tilbake til 1981 ser ut som om det er mye lettere enn å huske hva jeg gjorde forrige helg………..

Her er en link til da min mormor tok meg med på foredrag om Pompeii, og la grunnlager for min interesse for historie, og ønske om å dra til Pompeii  En hyllest til min mormor og morfar.

Noen av bildene er dem jeg fant i albumet fra turen. De andre jeg har fylt på med, har jeg lastet ned fra Pixabay, hvor du kan laste ned bilder gratis, som for eksempel, til detter bruket. Lett å skille dem ut ifra mine, som nesten ser ut som om de kommer fra en dokumentar. Det er tross alt 39 år siden.

 

Dette er en nydelig historie om vakre Bath og George Gershwin. Minneverdige ting skjer når du er ute å reiser, og det hendte med meg i Bath, en historisk by i Somerset, England. Helt sør i Cotswolds.

For noen år siden var jeg på busstur i England, og hadde en flott tur gjennom det idylliske engelske lansdskapet, i den sørligste delen av landet.  Vi hadde blandt annet to fine dager i Bath, som er den største byen i Somerset fylke og kjent for sitt Romerske Bad. Byen ble grunnlagt i forbindele med badet herav navnet.

Det var tidlig høst og været var deilig og varmt, akkurat passe for en kaffe på en uterestaurant

Utenfor det historiske badet, The Roman Bath, ligger flere restauranter og kafèer med uteservering. Vi koste oss med kaffe og lunsj, og kikket på livet rundt torvet foran katedralen.,The Bath Abbey. Torvet, The Abbey Courtyard, ligger mellom Katedralen og det romerske badet, og det er et yrende liv og god stemning.

I England promoterer mange utøvende kunstnere seg ved å opptre hvor det er store folkemengder, som her. De selger sine Cdˋer, og underholder dem som er så heldige å befinne seg på plassen, og kan nyte deres talent. For dem er det en måte å finansiere sin utdannelse på, og en mulighet til å fortsette sitt arbeid.

George Gershwin

Jeg koste meg med kaffen da jeg hørte min favoritt sang over alle sanger, nemlig Summertime av George Gershwin, på fiolin. Sanger er fra musikalen Porgy and Bess, og jeg sang den selv i studentkor da jeg studerte, og for mitt barnebarn da hun var liten.

Sangen er nydelig, mannen på fiolin spilte den så vakkert, og tonene fra fiolinen traff meg mitt i hjertet.  Da han var ferdig med å spille, satte jeg fra meg kaffen, reiste meg og gikk bort dit han stod, gav ham noen pund, og fortalte ham at det er den vakreste sangen jeg vet, og at han spilte den helt nydelig. Han smilte og takket. Jeg gikk tilbake til bordet, kaffen og mitt reisefølge.

Etter en stund, og noen sanger senere, begynte han å spille Summertime en gang til. Jeg løftet blikket og kikket på ham og smilte. Han smilte tilbake. Så gjorde han noe fantastisk, han bukket til meg mens han fortsatte å spille. Jeg ble helt satt ut. Jeg plasserte hånden min på hjertet og gav ham et slengkyss, og fikk et smil tilbake. Jeg vil aldri glemme dette spesielle og vakre øyeblikket. Aldri.

Her kan du lese den engleske versjonen The beautiful City Bath and George Gershwin

Her vil du finne mye informasjonen om Bath.http://www.visitbath.co.uk og  det romerske badet. Virkelig verdt er besøk http://www.romanbaths.co.uk

Summertime er den berømte arien som åpner George Gershwins opera Porgy & Bess. En nattasang for de minste, som senere ble omfavnet  og udødeliggjort av mange jazz sangere. Det er flere versjoner, og den jeg liker best er med  Ella Fitzgerald og Louis Armstrong, i et opptak fra 1957

Traveling makes you speechless, and then turn you into a storyteller.

 

Bildekred; Pixabay

Listen over mine favoritt restauranter i verden begynner å bli lang, og jeg håper den blir lenger. Når jeg er ute å reiser ser jeg alltid etter et spisested som gir meg opplevelser utover bare det å spise. Det er hvordan maten er smaksmessig sammensatt, hvordan du blir behandlet og atmosfæren. Hvordan vinen kopletterer måltidet. Noen steder får man en nesten royal behandling og føler seg som en dronning. Interiøret har også mye å si, det blir som en ramme rundt et godt måltid og hele opplevelsen.

I hver by jeg besøker er det et spisested som skiller seg ut, og det stedet leter jeg bevissst  etter. Det er blitt, etterhvert, like viktig å få en god matopplevelse som en annen interessant attraksjon, ikke bare maten i seg selv men hele atmosfæren og opplevelsen.

Spør alltid lokalbefolkningen, i butikker eller hotellet du bor på, om de kan anbefale et godt sted å spise. Når flere anbefaler den samme restauraten er den verdt et besøk. Disse stedene har gjort et uutslettelig inntrykk på meg på mange måter. Og av og til må du grave dypt i lommeboken, men du verden det er verdt det. I hverfall for meg.

 

Mine favoritt restauranter i Europa

Norge

Arctic View, Havøysund

Arctic View –Havøysund, i Måsøy kommune, på 71 grader nord. Restauranten bærer sitt navn med rette. Den ligger helt ut i havgapet, på kanten av en klippe, og du ser nesten til Barensthavet. Vinduene, ut mot havet, skrår nedover slik at du får en flott utsikt til de store bølgene som slår mot land.

Du kan bruke mange superlativer her, og jeg velger spektakulært. Vi fikk servert reidsdyr, en relativt kortreiste råvarer, og den smakte himmelsk. De kunne nok ha vært litt mer generøse med garnityre, men ellers var det ingenting å si på hverken maten eller servicen.

Tucepi, Kroatia

Jeny

Har du planer om å reise til Kroatia, nærmere bestemt Makarska, kan jeg anbefale deg og dine en kveld på Restaurant Jeny, en 15 minutters kjøretur opp i fjellene i Tucepi, 300 moh. Jeny er også anbefalt av Michelin-guiden. De serverer den beste maten du kan tenke deg, og all maten er dyrket lokalt. Servicen er profesjonell, behagelig og gir deg en royal følelse. Jeg ble forført, der i fjellene, av maten, smakene, stemningen og alle inntrykkene. Du kan lese om min opplevelse her; Restaurant Jeny i fjellene i Tucepi

Og for mer informasjon klikk på denne linken; http://www.restaurant-jeny.hr 

Makarska riviera

Restaurant Riva

Restaurant Riva i Obala kralja Tomislava 6a ligger i en liten og stille sidegate i Makarska. En stor hagelignene terrasse, med koselig bord under skyggefulle trær og parasoller, lagde en perfekt atmosfære. Maten var fantastisk, servicen var god, og de er rørende opptatt av barn.

Her var vi to ganger og både servicen og mat var like godt begge gangene. Prisen er overkommelig, det er fremdeles ganske billig i Kroatia, og du får mye for pengene. Jeg kan varmt anbefale alle som drar til Makarska og nyte et måltid her.

Edinburg, Skottland

Wichery By The Castle

Wichery By The Castle Castle Hill The Royal Mile, ligger i et smug i kvartalet før Edinburgh Castle. Interiøret og atmosfæren er som tatt ut av et middelalderslott, og maten er himmelsk. Denne resturanten har hold stand i imponerende 5 tiår og leverer fortsatt. Du blir like mye sjarmert av den middelalderske atmosfæren som av maten, det gjorde ihvertfall jeg.

De har en prisvinnende vinliste vi kunne nyte godt av. Du kan også lese mer om min opplevelse her Witchery by the Castle, Edinburgh  Du må bestille bord på forhånd, og det kan du gjøre her;  http://www.thewitchery.com

 

Italia

Giannino

Giannino Firenze. De har den beste biff Florentin du kan tenke deg. Den er så mør at du kan spise den med skje, og er utrolig smakful. Du behøver nesten ikke garnityr, kun en god rødvin. Giannino ligger på Via Borgo San Lorenzo. Tar utganspunktet i Ponte Vecchio og gå i samme gate i ganske rett linje. Du krysser Piazza del Duomo og fortsetter litt til, og du den like etter på venstre side. Det er et populært sted så bestill i forkant  http://www.gianninoinflorence.com

Trattoria Boboli

Trattoria Boboli Dette er en liten juvel av en restaurant. Den ligger i Via Romana 45 R. Navner har den fordi bak restauranten ligger den historiske Boboli hagen, den strekker seg langt utover byen og er tilhørende Palazzo Pitti, som ligger bare et par hundre meter fra Trattoria Boboli.

Det bakerste lokalet ligger i små terrasser, som du ser på bildet, oppover fjellsiden mot hagen, og er utrolig sjarmerende. Maten er ypperlig og smakfull. Vi spiste den beste Gnocchi med trøfler. Du kan lese bloggen om Firenze her Firenze

 

Mine favoritt restauranter i USA

Charleston, South Carolina

Husk, 76 Queen Street. Restaurant Husk ligger i den historiske delen av Charleston, og Chef Travis Grimes serverer det beste fra områdene rundt og redefinert essensen av sørstatenes matkulturen på en smakfull måte. Et idyllisk sørstatshus er forvandlet til en sjarmerende ramme rundt et nydelig måltid. http://www.huskrestaurant.com 

 

Asheville, North Carolina

Tupelo Honey,  12 College Street. Maten var nydelig og servicen på topp. Det var helt fullt da vi kom, men det tok ikke lenger enn 20 minutter før et bord var ledig. Jeg kan virkelig anbefale denne restauranten, men det er lurt å bestille bord på forhånd. http://www.tupelohoneycafe.com

 

New Orleans, Louisiana

Coquette, 2800 Magazine Street i Garden District. En stilig fransk restaurant. Ganske intim med en herlig atmosfære. Servicen er profesjonell og behagelig.  Maten er nydelig og vinen fortreffelig.

Den ligger i øvre prisklasse men det rettferdiggjør den herlige matopplevelsen. Det er noe av det beste jeg har smakt. Her kan du lese om turen vi hadde til New Orleans New Orleans og historiske plantasjer  Har du planer om en tur hit kan du forhåndsbestille bord på denne linken; http://www.coquettenola.com

 

 

Basin Seafood & Spirit 3222 Magazine Street, den også i The Garden district. Søstatene er kjent for sitt velsmakende kjøkken og krydderet de bruker gir maten noe helt spesielt.  Jeg bestilte fritert soft shell crab med mais og maque choux. Helt nydelig og kan anbefales.

De serverer en fantastisk Gumbo, noe sørstatene er kjent for. Her kan du lese om våre dager i New Orleans New Orleans og historiske plantasjer  Vil du vite mer kan du klikke på linken for mer informasjon og bordbestilling ://www.basinseafood.com 

Las Vegas, Nevada

Oystebar på Harrahs. Vi dumpet tilfeldig over denne restauranten etter et show. For en lykke. De serverer den beste skalldyrrisottoen jeg har smakt. Da vi dro tilbake året etter ville vi gjenta måltidet, og var veldig spendte på om den fremdeles var like god. Vi ble ikke skuffet.  Og sjokolademousse  var himmelsk. Mer informasjon om du er interessert  ://www.caesars.com 

 

Sedona, Arizona

Rene

Rene at Tlaqueplaque – Sedona. Vi hadde en deilig lunsj her på vår tur gjennom Sedona. Atmosfæren er sjarmerende og avslappet, maten fortreffelig og servicen god. Været var deilig og varmt så vi valgte å sitte ute i det idylliske meksikanskinspirende gårdsrommet, det lyder desidert bedre på englesk; Courtyard.

Tlaqueplaque er egentlig et kjøpesenter, bygget som en liten meksikans inspirert landsby. Det er vakker her. Ta en kikk i denne linken og la deg friste; http://www.renerestaurantsedona.com 

 

Savannah, Georgia

The Old Pink House

The Olde Pink House, er en av Savannahs mest berømt restaurant, med beliggenhet i det historisk distriktet i Abercon Street. Huset tilhørte en handelsmann på 1700 tallet, og rommene er bevart som de var på den tiden.

Servitøren fortalte oss den interessante historien og gav oss god service. Både maten, vinen og desserten var nydelig. Og med en slik historisk atmosfære ble det et minneverdig besøk. Du kan lese mer om historien på bloggen;  Savannah Georgia og her finner du mer informasjon om The Olde Pink House og husets interessante historie; http://www.theoldepinkhouserestaurant.com

 

Tybee Island, Georgia

AJ-Docside

AJ -Docside  1315 Chatham Ave, Tybee Island. Vi kjørte på oppdagelses tur rundt på øya en dag og kjørte nesten forbi denne hippieperlen, med et herlig beacy look. Vi ble nysgjerrige og måtte bare stoppe, vi var sultne og tid for lunsj.

Det åpenbarte seg en stor terrasse på baksiden med en vakker utsikt over elven og sumpen, der delfiner, skillpadder og alligatorer har sitt habitat. Maten var smakfull og sjokoladekaken himmelsk. Vi tilbrakte tre deilige dager på Tybee Island; Tybee Island, Georgia og her får du mer informasjon med meny og et fristende fotogalleri; http://www.ajsdocksidetybee.com

 

Boston, Massachusetts

Her har jeg ingen spesielle preferanser, men er du i Boston vil jeg anbefale deg å besøke Quincy Marked. Der finner du blandt annet et fargerikt matmarked hvor du kan smake på et stort utvalg av forskjellige  retter. Her finner du en fin oversikt over hva Boston har å tiby; http://www.boston-discovery-guide.com

 

Disse perlene har gjort inntrykk på meg og bidratt til smakfulle og verdifulle ferieminne. Restaurantene har et variert prisnivå, og det er ikke alltid de dyreste restaurantene som gir de beste måltidene og den beste servicen, eller den beste atmosfæren.

Det er heldigvis noe for et hvert feriebudsjett. Man kan ikke spise dyrt hver dag, det har ikke jeg økonomi til, men jeg prioriterer dette av og til. Jeg velger heller bort noe annet. Det er det verdt, og er blitt en viktig del av mine reisenopplevelsene. Listen vil forhåpentligvis bli lenger etterhvert som jeg utforsker flere land og spisesteder. Det er ikke rettfedig å sammenligne noen av disse perlene, for de har sin helt egen unike personlighet.

 

Etter begivenhetsrike dager i New Orleans dro vi videre over fjellene, Blue Ridge Mountain til Asheville North Carolina, tidlig mandag morgen. Vi bestemte oss for å ta en liten omvei på vei tilbake til Wilmington og ville gjerne besøke Asheville, en sjarmernde by i vakre Blue Ridge Mountain. Vi kjørte gjennom delstaten Mississippi mot Tennessee.

Dermed kjørte vi fra det fine været i Louisiana. Jeg koste meg jeg  der jeg satte bak i bilen og kikket ut på landskapet som for forbi i regnet, mens jeg strikket på en ny genser. Det er for langt å kjøre til Asheville fra New Orleans på en dag så vi måtte ha en overnatting på veien.

Vi ville legge så mange mil som mulig bak oss slik at vi ikke hadde så langt å kjøre dagen etter og kunne komme tidlig til Asheville. Vi overnattet i Chattanooga Tennessee. Det regnet og var mørkt da vi kom. Vi var trette og sultne, og satte i bilen og ringte for å bestilte hotelrom. Litt frem og tilbake når det er tre som skal bestemme, men vi ble enige til slutt.

En smule forvirring ble det da vi stod utenfor hotellet og ble litt usikre på om det var det riktige. Jeg ofret stoltheten min og entret hotelresepsjonen og spurte om det var på dette hotellet vi hadde bestilt rom. Betjeningen var utsøkt høflige og fortrakk ikke en mine……Hotellet var helt topp og heldigvis det ritkige. Vi fikk bagasjen opp på rommet og så bar det ut i regnet på jakt etter et sted og spise.

Dagen etter var vi tidlig oppe og skulle gjerne ha tilbrakt en dag i Chattanooga, men Asheville ventet. Kanskje en annen gang. Vi kjørte gjennom idylliske Cherokee National Forest Tennesse. Jeg har virkelig sansen for de flotte nasjonalparkene som strekker seg over South og North Carolina, Tennessee og Georgia, hvor Blue Ridge Mountain og Smokie Mountain ligger.

Vi kom til Asheville på formiddagen og hadde bestilt rom på Kimpton Hotel Arras http://www.hotelarras.com et lekkert hotel i luksusklassen. Er du Trippel-A medlem får du mange fordeler og gode tilbud, og det kunne vi nyte godt av.

 

 

Det var ennå tidlig og vi ville utforske byen. Asheville er en idyllisks by i fjellene, 605 mho. i Buncombe County nord-vest i delstaten North Carolina, med en  befolkning på over 92 000. Vi var der i slutten av oktober og luften var behagelig klar om enn litt kjølig om kvelden. Skal du til disse trakter kan jeg virkelig anbefale denne sjarmerende byen og jeg skulle gjerne hatt en eller helst tre dager til der.

Det er like spennende hver gang jeg besøker et nytt sted og Asheville svarer til mine forventninger. Her finner du mange koselig, sjarmerende og noen ganske spesielle spisesteder. Du kan du nyte god mat, et glass vin eller kose deg med en kopp kaffe. Denne her for eksempel er jo bare kul. En buss har tydeligvis mange bruksområder.

Eller du kan nyte en øl fra det lokale bryggeriet Wicked Weed. Her var det masse folk og stor stemning.

 

Tupelo Honey

Vi forhørte oss om en god restaurant og flere foreslo Tupelo Honey på 12 College Street. Et perfekt forslag. Maten var nydelig og servicen på topp. Det var helt fullt da vi kom, men det tok ikke lenger enn 20 minutter før et bord var ledig. Jeg kan virkelig anbefale denne restauranten, men det er lurt å bestille bord på forhånd. Det kan du gjøre her: http://www.tupelohoneycafe.com   

 

Tilbake til hotellet for en kveldsdrink…..eller to

Etter dette deilige måltidet gikk vi tilbake til hoteller for en kveldsdrink……eller to. Jeg bestilte en Mountain Air, som besto av Chemist Gin, Lemon Juice, Salvie, Sparkling Wine og Rosmary Bubble…….her får jeg hele fjellluften inn i nesen, i øynene og i munnen. Den hadde en god og litt røkaktig smak. Legg merke til det måpende utrykket bak i bildet. Til orientering så var drinken knallgoˋ.

 

Dagen etter opprant med klar frisk fjell luft og sol, i norsk målestokk mer som en god varm sommerdag. Vi stod tidlig opp for å få med oss resten av byen og The River Art District. Etter en god og solid frokost var vi klare for å utforske resten av Downtown Asheville.

Denne byen appellerer til meg. Jeg kan ikke sette fingeren på noe, det er nok den behagelige, bohemske og romantiske atmosfæren. Det er ingen stressete mennesker og ikke mye biltrafikk heller.

Sentrum er velholdt, ikke så stort og overkommelig for de fleste. Det er rent og pent her og ingen søppel. Arkitekturen er for det meste enkel uten noe særlig krimskrams og jeg finner det tiltalende. I disse små gatene finner du mange spennende nisjebutikker med et stort og variert utvalg og hyggelig betjening.

Det er mange gallerier her og på Haywood Street finner du en form for kunsthåndverks marked, Woolworth Walk. Her er det samlet under samme tak og i to etasjer, billedkunstnere, smykkedesignere, metallskulptører, keramikere og mye mye mer. Det var en fornøyelse å vandre rundt der inne i, jeg må ha vært der i minst en time. Skulpturen, på bildet under, står utenfor et himmelrike av en bokhandel Malapropˋs Bookstore and Cafè, også verdt å bruke tid på.

 

River Art District

Det ligger et gammelt industriområde i utkanten av Asheville og langs elven French Broad River. I de fleste av disse forlatte industri – og varehusene, som utgjør 25 bygg, jobber 185 kunstnere.
Det er et stort området og nesten alle bygningene huser kunstnere. Her jobber de og har utstillinger i samme lokalet. Publikum kan gå rundt i verkstedene og snakke med kunstnerne og se hva de har utstilt. Her kan du kjøpe et lite eller stort kunstverk direkte fra kunstneren. Jeg var så heldig å få en lang og interessant prat med en kvinnelig keramiker som lagde de vakreste ansikter og byster. Ansikter og portretter er det jeg liker best å tegne og jeg ble helt fasinert av hennes utrykk.

Dette er noe av det jeg elsker med å reise, få inspirasjon fra andre steder i verden. Jeg følte meg helt hjemme her, det er akkurat på samme måte vi har det på grafikkverkstedet, der jeg jobber, bare i en mye mindre skala selvfølgelig. Når vi jobber er døren åpen og du er velkommen inn til en prat og å se hva vi holder på med. Men tilbake til River Art District.Det første verkstedet og galleriet vi besøkte var et glassblåserverksted North Carolina Glass Center http://www.ncglasscenter.org Her kan du kjøpe flotte glass produkter eller blåse din egen glasskule, som jeg har gjort hjemme i Kristiansand i Galleri Knapstad Glassmagi og julekule   jeg falt for dette gresskaret.
Vi vandret videre til de andre byggene og var innom mange flotte verksteder. Her finner du keramikere, smykkedesignere, klesdesignere, skulptører og glasskunstnere. Det er noe for enhver smak. Du vil garantert finne noe du liker. Det er mange bygninger og store avstander og du kan lett kjøre mellom de forskjellige bygningene. Parkeringen er gratis. Mange av verkstedene er åpne hele uken, men de fleste har åpent fredag og lørdag. Du finner også mange restauranter, kafèer, bakerier og bryggeri. Er været fint er det herlig å ta en pause i solen ved bordene utenfor utsalgsstedene.River Art District er noe av det kuleste og råeste jeg har sett. Jeg elsker gamle industribygg og kunne gjerne ha flyttet inn i et, med en leilighet på toppen og verksted og galleri på gateplan……….keep dreaming…..Her kan du lese mer om dette kunst distriktet: http://www.riverartsdistrict.com

Vi tilbrakte et par timer her, altfor liten tid men vi hadde lang vei hjem. Vi forlot sjarmerende Asheville og River Art District i 15-tiden og valgte å kjøre gjennom Blue Ridge Mountain. Det er høst og nydelige farger. Det var som å kjøre gjennom et vakkert maleri. Solen skinte og vi tok en pause for å nyte utsikten og medbrakt lunsj.Vi kom hjem sent torsag kvelden, og all ære til min kusine Debra som kjørte hele veien. Vi hadde da vært på tur i en uke og lagt bak oss seks delstater; South Carolina, Georgia, Alabama, Louisiana, Mississippi, Tennessee og tilbake til North Carolina som i alt utgjør 320 mil. Pizza, et glass vin ventet oss da vi kom hjem, og en koselig film ble en perfekt avslutning på en fantastisk tur.

Det har vært en utrolig begivenhetsrik tur med mange inntrykk og opplevelser. Dagen etter var det deilig å bare sitte i hagen og slappe av med en god bok og skrive på bloggen. Dette var noe av det jeg så frem til å gjøre etter en lang og fantastisk roadtrip.

Hagen er deilig og det er godt og varmt. Her løper det fire høner rundt og koser seg og forsyner oss med kortreiste egg. En av hønene heter Runaway ,fordi hun bare stikker av. Katten koser seg i stolen like ved. Livet er godt og jeg er takknemlig for at jeg får oppleve så mye.

Jeg hadde tidligere lagt merke til en antikvitetsbutikk i nærheten og tok meg en pause for å ta butikken nærmere i øyesyn……og kom glad og lykkelig ut igjen med en liten skatt. To skjønne hunder ventet på meg ved porten da jeg var tilbake. 

Hjemme kjøper vi Kamelia i potter, i North Carolina vokser de som store trær.

Når jeg sitter her hjemme og skriver kommer alle minnene strømmene på, jeg får litt sug i magen og har bare lyst til å reise tilbake. Dette er andre gangen jeg er her og Wilmington begynner å krype under huden på meg.

Har du reiseplaner og skal til Statene kan jeg anbefale hele North Carolina. Det er en variasjon med nydelig natur, vakre fjellområder og en fantastisk kyst og for ikke å snakke om de fantastiske strendene. Det er også en stor filmindustri her hvor mange filmer er laget i Wilmingtom og området rundt. Netter i Rodanthe, Safe Haven, Last of the Mohicans, Dirty Dancing, The Color Purple, Forrest Gump, A walk to remember og Cold Mountain for å nevne noen.

Min kusine blogget også om turen vår. Den er virkelig verd å lese. Gå inn på denne linken  http://deliberateescape.com  og les innlegget som heter Encounter, en bittersøt historie om en uteligger og hans valg.

Her kan du lese blogginnleggene fra samme ferieopphold Wilmington North Carolina og New Orleans og historiske plantasjer

Travel changes you.

As you move through this life and this world you change things slightly, you leave marks behind, however small. And in return, life – and travel – leaves marks on you.

–Anthony Bourdain 

En roadtrip til New Orleans var ikke i mine planer da jeg bestilte flybillett til Wilmington. Men ting skjer…..og godt er det, for det var en helt utrolig fantastisk tur. Vi chattet med vår kusine Debra som vi bor hos i Wilmington. Hun var invitert i bryllup i New Orleans og spurte om vi ville være med og ta det som en tur, og kjøre ned dit. Spørsmålet lød slik: “I have a crazy thought. What about a roadtrip to New Orleans”? Yes, kom svaret umiddelbart. Og så var vi igang.

Det ble frem og tilbake på chat om hvor vi skulle bo. Jeg villle bo midt i det Franske kvarteret på et boutique hotel med takterrasse, men ble nedstemt og vi booket et sted i The Garden District. Det var faktisk det beste alternativet. Dette området er mye roliger enn det Franske kvarteret hvor ingen sover og fester hele døgnet. Vi ble også advart om å ikke ferdes der etter mørkets frembrudd og følte oss ganske trygge der vi var.

Det tar ca 12 timer å kjøre fra Wilmington og vi overnattet hos en annen kusine i Columbus Georgia, helt på grensen til Alabama. Målet vårt var New Orleans så vi kjørte bare gjennom Alabama med et stopp for å fylle drivstoff på både bilen og oss. Vi fikk heller ikke sett så mye av den staten.

New Orleans eller NOLA som den også blir kalt, er med sine nesten 455 000 innbyggere den største byen i Louisiana. Den ble grunnlagt i 1718 av franskmennen og het den gangen Nouvelle-Orleans. Byen er også kjent for å ta vare på kulturelle og spirituelle tradisjoner fra karibiske innvandrere som vi forbinder med voodoodyrkelse.

Vi hadde bestilt rom på Maison Saint Charles by Hotel RL på St. Charles Avenue, og var fremme på ettermiddagen. Vi fikk pakket oss ut av bilen og inn på hotelrommet før vi kom oss ut i den svale ettermiddagen på jakt etter nye opplevelser og et sted å spise. Etter så mange timer i bil var det godt å strekke på bena. Vi tok Sporvognen et lite stykke videre i The Garden District og hoppet av to tre stopp etter hotellet vårt.

Gatelangs i Garden District

 

Vi gikk i retning av Lafayette kirkegården på Washington Avenue, den var dessverre stengt men jeg fikk tatt noen bilder gjennom porten. Lafayette Cemetery No.1 er en historisk kirkegård som har vært i bruk siden 1833 og er det fremdeles. Navnet har de tatt etter City of Lafayette, en forstad til New Orleans. Disse store gravstenene og mausoleer rommer hele familier. Fordi byen ligger lavere enn havoverflaten og bakken jevnlig blir gjennomtrukket  av vann begraves de døde over bakken. Gatene skal gi rom for lange gravfølger.

De arkitektoniske og karakteristiske gravtedene gir den helt rette autentiske nifse stemningen . Alle som har sett woodoo filmer fra området forstår hva jeg mener. Det begynte å skumre litt……eller i den grad det skumrer i sørstatene. Det er mer som om du slår av et lys. Og du får den helt rette stemningen.

 

Vi ruslet videre rundt i disktriktet og bare nøt været, atmosfæren og omgivelsene. Vi kom til Magazine Street og  fortsatte opp gaten til høyre. Det var mye liv og mange gøye butikker. Vi begynte å bli sultne og tok en sjans på en restaurant med et litt røft utseendes, men du skal ikke dømme etter utseende. De serverte den nydeligst maten, og servicen var god.

Søstatene er kjent for sitt velsmakende kjøkkne og krydderet de bruker er fantastisk. Du tar en sjanse når du bestiller noe du ikke aner hva er, men det er gøy å ta sjanser. Jeg bestilte fritert soft shell crab med mais og maque choux. Helt nydelig og kan anbefales. Er du i området kan jeg virkelig anbefale Basin Seafood & Spirit, 3222 Magazine Street Louisiana.

Etter maten gikk vi ut i den behagelige natten. Det var et herlig natteliv og litt tryggere enn i det Franske Kvarteret.

 

The Frence Quarter

Dagen etter dro vi rett til det byens historiske hjerte, det Franske kvarteret, og det var utrolig enkelt å komme seg dit. Sporvognen gikk ofte like utenfor der vi bodde. Kjøp et dagspass og du kan bruke det hele døgnet. Vi hoppet av sporvognen i krysset Carondelet og Canal Street, krysset sistnevnte og gikk videre nedover Bourbon Street.

Det Franske kvarteret er egentlig ubeskrivelig. Det er en fasett av inntrykk og det finnes vel ingen by som er mer sammensatt. Det er en løssluppen atmosfære, den er bråkete og livlig. Mye søppel etter nattens aktiviteter, men der er renovasjonen raskt på plass. Du føler sterkt den gamle fordums storheten. Den karakteristiske bygge stilen med snirklete støpejernsbalkonger i total klinsj med reklameskilt og slitne bygg. Her finner du alle typer mennesker.  Alle kjønn er representert og alle er respektert. Byen lever og du kjenner vibrasjonene. Den er herlig. Folk er blide og noen er litt fulle fra forrige natts festligheter.

Det er musikk i gatene og du får gratis konserter av profesjonelle musikere. Gatekunstnere gir alt og du får et utrolig show. Det er et ufattelig liv i denne byen. Ingen er for unge og ingen er for gamle til å underholde deg. Det eneste de ønsker er et lite bidrag, det fortjener de.  Dette er er dyktige musikere som kan sine ting.

Som du kan se så spilles det overalt. Dette paret må være langt oppe i åttiårene og utrolig dyktige. De gav meg en opplevelse av autentisk New Orleans Jazz følelse og man kan ikke annet enn å bli i godt humør.

Her har byens skjeletter inntatt sine plasser i vente på Halloween.

 

ARCADIAN BOOKS La Librairie dˋArcadie

En bokhandel langt utenom det vanlige.

Denne bokhandelen er noe for seg selv og som du kan se på bildene kan det se ut som om det ikke er noe system her. Men spør innehaveren Russel Desmond om hvilken som helst bok og han kan fortelle deg det uten å nøle. Her må man være smal og bare stå rett opp og ned, ikke ha med veske større enn en lommebok og helst ikke snu seg…….ihverfall ikke i raske bevegelser. Jeg er fasinert.

Jeg spurte han om jeg kunne ta bilder til bloggen min, for denne må forevigers. Han ble veldig fornøyd og det ville han veldig gjerne at jeg skulle gjøre, og jeg holder det jeg lover. Er du i området kan jeg anbefale deg å våge deg inn i denne bokhimmelen. Du finner Arcadian Books på 714 Orleans Street.

Foruten alle jazzklubbene og spisestedene er parken Jackson Square vis avis Cafè Du Monde og det Franske Markede et roligere og svaler hjørnet av det Franske Kvarteret. Ved inngangen står talentfulle kunstnere og selger sine flotte kunstverk. Det var temmelig varmt den dagen vi var der så det var godt og finne skygge under de store trærne.

Gumbo

Det sies at en oppskrift fra det Kreolske kjøkken begynner med kjærlighet til den franske måten å få alt spiselig til å smake godt. Og om du deretter kombinerer det med et spansk vindpust, den afrikanske evnen til å utvikle en langsom tilberedingsmetode til perfeksjon og kunnskapen om urter og krydder fra Indianerne. Da har du begynnelsen på det kreolske kjøkken.

Gumbo er en autentisk kreolsk rett, den er laget på skall av reker og kreps eller kylling. Innholdet av krydder utgjør den deilige identiske smaken av det kreolske kjøkken og den smaker fantastisk. Jeg legger ved to linker til Gumbo her. Chicken gumbo http://www.verdensmat.no  og en versjon med skalldyr: Gumbo – Lousianas beste gryte http://www.frutimian.no  Velbekomme.

Coquette

Den siste kvelden hadde vi bestilt bord på restauranten vi ikke fikk bord på første kvelden. Det var verdt å vente på. Maten ligger i øvre prisklasse men det rettferdiggjør den herlige matopplevelsen. Det er noe av det beste jeg har smakt på turen.

Coquette ligger på hjørnet av  Magazine Street og Washington Avenue, 2800 Magazine Street i The Garden District. Og tvers over gaten ligger det en fin interiørbutikk, bare for å nevne det. Lokalet et stilig, servicen er god og vinen er fortreffelig. Hvis du har planer om en tur hit finner du mer informasjon her http://www.coquettenola.com  

Når jeg er ute å reiser spør jeg alltid om de lokale eller på hotellet kan anbefale et sted å spise, og når flere anbefaler den samme restauranten er det verdt et besøk. Jeg har begynt å “samle” på gode matopplevelser. De er blitt en stor del av mine reise opplevelser og jeg vil dele dem med så mange som mulig.

 

Beignet

Du kan ikke ha vært i New Orleans uten å ha smakt på deres berømte Beignet. Cafe Du Monde på det Franske markedet har åpent hele døgnet og her kan du spise deilige Beignets som de er så berømte for. Det er et bakverk som kan ligne litt på vannbakkels overstrødd med melis. Det kan høres ut som om det er veldig søtt, men det er faktisk ikke det. Du ser ut som om du har vært i en snøstorm etterpå, for det er ikke grenser for hvor mye melis de har på.

Vi kjøpte også med oss en pose med dette bakverket da vi dro videre tidlig mandag morgen. Det var litt vanskelig og få parkert utenfor Cafè Du Monde , så jeg hoppet ut og stilte meg i kø. Det var helt fullt av folk så tidlig om morgenen, klokken viste  08…….Jeg fikk mine beignets og gikk ut for å finne de andre som ventet i bilen. Det var litt hektisk i trafikken så jeg måtte vente på dem……det var vanskelig å få parkert så de måtte kjøre en runde…..

Det var et jazzband, på fortauet utenfor Du Monde, som skapte liv og god stemning. Jeg gav dem litt penger og tok dette bilde av dem. Trompetisten bukket og jeg gav ham et slengkyss. Da jeg skulle gå forbi dem gikk han etter meg mens han spilt. Man blir i godt humør av sånt.

 

Oak Alley Plantation

Oak Alley Plantation er en historisk sukkerrørsplantasje lokalisert på vestbredden av elven Misssissippi i Vacherie, St. James Parich i Louisiana, en kort kjøretur fra New Orleans. Plantasjen fikk navnet etter eiketrærne som ble plantet der på 1700 tallet og lenge før hovedhuset ble bygd. I 1837, året etter at Jacques og Celina Roman hadde overtatt eiendommen ble hovedhuset bygd, og bygd bare av slaver. Det stod ferdig to år etter.

Allèen, som er 240 meter lang, skiller seg ut med de imponerende eiktrærne.  Den begynner ved huset og følges helt ned til elven. Hvor dampbåtene lå klare til å fraktet varene videre til deres destinasjoner.

Plantasjen er utpekt som et Nasjonalt historisk landemerke for dens innovasjon innen landskap og jordbruket, og innen poding av Pecantrærne utført der i 1846 – 47 av en gartnerslave.

Det bodde 892 slaver på denne plantasjen Slavene bodde i en radius på 1, 4 mil og de gjorde alt det harde og umenneskelige arbeide som skulle til for å få en stor plantasje til å fungere. Alt fra å laste ombord de tunge tønnene med melasse og sukker og reparere veier. Arbeide på sukkermarkene var et utrolig tungt arbeid og de kunne jobbe i 18 timer i strekk. Dette resulterte i at de ikke hadde mye tid og energi til å stelle sin egen grønnsakshage eller andre ting som kunne gjøre livet deres litt mer levelig.

Vi hadde en guidet tur hvor du får interessant informasjon om historien til eierne og noe av slavene. Jeg kan anbefale en tur hit om du er interessert i Sørstats historie. Du kan lese mer her: http://www.oakalleyplantation.com  Under ser du et par av slavehusene, og de levde under kummerlige forhold. På bildet til høyre ser du noen av navnene på mange av slavene som bodde og arbeidet på plantasjen.

 

Laura Plantation

Laura Plantation er en restaurert historisk Louisiana kreolsk sukkerplantasje på vestbredden av elven Mississippi, ikke langt fra Oak Alley Plantation. Med sin historiske verdi er denne nå registrert i National Registre og Historic Places. Her er en link til en mer utfyllende historie om du er interessert: http://www.lauraplantation.com  Guiden vår var som en imponerende historiebok. Hun kunne fortelle en utrolig interessant historie og hadde suveren oversikt over alt dramaet og intrigene i denne slekten. Vi fikk også et ganske grundig innblikk i hvor hard slavene levde.

Kjøkkenet i huset slik det var før det ble flyttet ut på baksiden.

En fransk veteran fra marinen i den Amerikanske revolusjonen, Guillaume Dupac, fikk for sin lojalitet denne eidendommen invilget av president Thomas Jefferson. Dupac bygde dette plantasjehuset i årene 1804-05 Kjøkkenet var blandt annet separet fra huset for å forhindre brann.

Selve sukkermarkene lå 1,6 km fra baksiden av huset, og slavehusene lå langs en støvete vei langs markene. Det bodde to familier i hvert av slavehusene. De hadde hver sin dør og et felle ildsted. Før Borgerkrigen (1861-65) inkluderte slavekvarteret et sykehus, 69 hytter, et felles kjøkken og flere brønner langs veien. På denne tiden var det 186 slaver og plantasjen eksporterte avlinger av indigo, ris, pecan og sukkerrør.

Her ser du baksiden av hovedhuset hvor kjøkkenet en gang var og hvor de dyrket frukt og grønnsaker. Det ble også dyrket bananer, som på bildet under. En liten bananallè.

Begge guidene på disse to plantasjene var dyktige og du får et godt innblikk i hvordan livet på en plantasje var. Jeg kan anbefale deg å besøke dem begge. Du rekker det fint på en dag. Det er flere plantasjer med guidete turer i området, men vi valgte disse. Dagen etter dro vi videre til Ashevillle Tennessee over Blue Ridge Mountain som viste seg i sine vakre høstfarger.

Her kan du lese om noen opplevelserike dager før vår roadtrip: Wilmington North Carolina

Her er relaterte linker til andre turer jeg har hatt i USA Blue Ridge Mountain  Savannah Georgia  Charleston, South Carolina

Da min datter fylte 30 år var gaven fra meg en reise. Hun valgte Kroatia og Makarska riviera, og det er jeg utrolig glad for. Kroatia er et vakkert land. Barnebarnet ønsket seg basseng, så da ble det Hotel Miramare på Makarska riviera.

Til vanlig når jeg bestiller reiser til meg selv finner jeg fram på internett. Men når jeg har med barn, og spesielt barnebarn, vil jeg heller være sikker, så jeg bestilte turen gjennom Apollo http://www.apollo.no hos Berg Hansen i Kristiansand  http://www.berg-hansen.no

Apollo har eget kontor i nærheten av hotellet. Her kan du bestille diverse turere de legger opp til og gir ellers en super service. Det er godt å vite at om noe skulle skje, er de i nærheten.

Vi ble kjørt med buss fra Apollo, som stod å ventet på oss ved flyplassen, og vi ble kjørt nesten til døren. De plukket oss opp igjen der vi ble sluppet av da vi skulle hjem. Enklere blir det ikke.

Kroatia er et vakkert land. Vi landet i Split og fikk en fin sight seeing tur ned til Makarska. Det tok 1.5 timer. Hotell Miramare er et flott og  barnevennlig hotel. Restauranten serverer god mat og frokosten er inkludert, som er noe av det bedre.

Vi var der i august og det var skikkelig hetebølge, så bassenget ble flittig brukt. Her tilbrakte vi formiddagene og bevegde oss ut i byen når solen var på hell…….selv om det ikke hjalp stort. Det var nesten like varmt. Det ble sene middager på restaurantene som ligger på promenaden langs sjøen. Byen har et godt utvalg av spisesteder, og noe for enhver smak og lommebok.

Kroatia er ennå et billig land å feriere i, men de fleste stedene tar de ikke kredittkort. Det ble litt utfordrende da grensen på uttaket i minibanken var nådd, og et par telefoner til banken hjemme med spørsmål om å øke denne grensen, og det gikk helt greit.

Det kroatiske kjøkkenet er kjent for god mat, kortreist og god kvalitet på råvarene. Det er billig å spise ute, servisen er god og de er rørende oppmerksomme overfor barn. Du kan lese om vårt besøk på den Michelin rekomanderte restauranten Jeny, hvor vi nøt et fantastisk måltid og kun med råvarer fra distriktet, ved å klikke på lenken her Restaurant Jeny i fjellene i Tucepi

Makarska by

Makarska riviera ligger i en dal ved den kroatiske kysten av Adriaterhavet. Den er omtrent 60 kilometer lang og over den ruver Biokove fjellet.  Makarska by ligger 60 km sør for Split og 140 km nord for Dubrovnik, i fylket Split-Dalmatia.

Gamlebyen

Det var som sagt hetebølge da vi var der i midten av august, og da var det deilig og svalt å vandre i skyggefulle smug. Så dukker koselige kafèer opp overalt…….eller et smalt smug hvor en koselig restaurant åpnebarer seg. De fastboende foretrekker å spise i den sjarmerende gamlebyen, så her treffer du dem. De fleste turister finner du på spisestedene langs havnepromenaden.

 

 

Selve byen ligger i en idyllisk bukt med skyggefulle palmer ved promenaden langs sjøen. Det er små smug som tar deg med inn i bakgatene i gamlebyen, med restauranter og butikker, et torv med en kirke og små åpne plasser med barer og små spisesteder.

Byen ligger langs bukten og er ikke så stor, og med en befolkning på ca 14 000,  var det lett å orientere seg med den ruvende Biokovo fjellkjeden på den ene siden og bukten på den andre.

 

Når jeg reiser er jeg alltid på jakt etter smykker. Ikke nødvendigvis noe dyrt men heller noe karakteristisk for stedet jeg besøker. Kroatia er ingen unntak. Betjeningen, en eldre dame, i en av smykkebutikkene jeg var innom var veldig hygggelig. Da jeg skrøt av byen kunne hun fortelle at det var mye bedre før krigen, men at utviklingen gikk i riktig  retning.

 

Havnepromenaden

Havnepromenaden ligger innrammet av den frodige halvøya Sveti Petar og landtungen Osejava. Her er det et yrende båtliv og sightseeing båtene, som tar deg på tur, ligger på rekke og rad sammen med cruicebåter, fiskeskøyter og småbåter.

Langs havnepromenaden ligger det mange sight-seeing båter som tilbyr turer til de vakre øyene Hvar og Brac. Vi bestilte en dagstur fra en av selgerne på promenaden og hadde en fantastisk tur. Det tok ca. en time å komme ut til Hvar, den første øya. Det var som sagt hetebølge og vi så fram til litt havbris. Men det var blikkstille og ikke et vindpust. Vi hadde utstyrt oss med store stråhatter med god personal-space, vifter og vann. Men ingeting hjalp. Etterhvert så vi alle ut som vi var enten kokt eller røkt.

Hvar

Så åpnebarer Hvar seg. Tenk å bo slik.

Hvar er Kroatias mest solrike øy og et ganske ukjent reisemål for oss skandinaviere. Men det tror jeg det snart er slutt på. Det er lang tradisjon for turisme på øya. Allerede i 1866 var det kjent for at klimaet var gunstig for dem med luftveisplager. Biskopen på øya satte igang Hvar helseforening som skapte forbindelser mellom rekreasjon og reiser.

Hvar er kjent for sine lavendel og rosmarin marker. Det vokser også druer og sitrusfrukter her. I århundre før vår tid koloniserte grekerne øya og gav den navnet Pharos.

Vi hadde en time i havnen og nøt en is og skygge i sjarmerende smug…….
Da vi bestilte turen ble vi informert om at båten lå til kai i en time. Hun forsikret oss om at det holdt selv om jeg var ganske skeptisk. Men, hun hadde rett. Vi fikk sett mye på en time.

Det var et sjarmerende torv ved havnen med små restauranter. Vi gikk over torvet som førte oss bak bygningene og videre til et koselig smug og sjarmerende hus. Vi besøkte også en liten kirke. Det var ikke så mange butikker, men de få som holdt til der var i en litt høy prisklasse.

 

 

Etter en time i Hvar gikk båten videre til øya Brac og havnebyen Bol. Du kan faktisk lande med fly i Split og ta ferge til Bol.

Brac

Bol er like vakker som Hvar.

Brac er kjent for den hvite kalksteinen som er brukt i byggverk fra oldtiden til idag. Kjente byggverk som Det Hvite Hus, de storslåtte parlamentene i Budapest og Wien er bygget av kalksteinen fra Brac.

Båten la til i havnebyen Bol. Her er det flere restauranter og litt dyre butikker. De har også et flott matmarket med mye fristende frukt. Stranden er belagt med småstein så badesko er en nødvendighet. Det var så varmt at flere restauranter har samme systemet som når de vanner i et drivhus. Rør øverst langs veggen dusjer ut vann i en svak men deilig dusj. Vi satte lenge ved den restaurante kan du si.

Øya er ca 400 km2 og innbyggerne teller ca 14 000. Hovedstaden er Supetar og derfra går det ferge direkte til Makarska.

Har du tenkt deg til Kroatia kan jeg anbefale en tur til begge øyene. Vi hadde en fantastisk ferie. Det er mye å finne på der. Reiser du med Apollo har de mange turer rundt omkring på Balkan. Både i og utenfor Kroatia.

Tusen takk til min datter og barnebarn for at dere var med å gjøre ferien til et minne for livet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Witchery by the Castle, Edinburg er virkelig verdt et besøk. Vi var på jakt etter et fint sted for å spise og Alexander fikk det ærefulle oppdraget å velge sted. Vi vandret oppover Lawmarked og nærmet oss Edinburgh Castle. Det er mange spennende smug i denne historiske byen, som kan føre deg til uventede steder, og  Witchery by the Castle er intet unntak. Jeg er nysgjerrig av natur så jeg vandrer inn i de fleste smug, ihvertfall i noe så sjarmerende som dette……og hvem er ikke fristet til å se hva som skjuler seg.

Witchery by the Castle ligger på The Royal Mile bare få meter fra Edinburgh Castle, på venstre side når du går mot borgen, og menyen frister deg der den henger på veggen ut mot gaten. Alexander falt for menyen og jeg for smuget. Perfekt kombinasjon skulle det vise seg.

Witchery by the Castle er ikke bare en restaurant, de tilby også overnatting. Det er 9 vakkert innredet suiter i gotisk stil med spesielle elementer og flotte utsmykninger. Du kan bestille rom på http://www.booking.com eller direkte til hotellet her  http://www.thewitchery.com Nesten gang jeg skal til Edinburg vil jeg bo på detter Boutique hotellet.

Restauranten åpnet i 1979 av kokken James Thompson, og det er imponerende at de, etter 5 tiår, fremdeles leverer. Atmosfæren er spektakulær og og servicen behagelig og profesjonell.

Maten er legendarisk og de er i besittelse av en prisvinnende vinliste. Vi var så heldige å nyte en Coeur de Terroirs til maten. Den var som fløte. Interiører minner meg om et middelalderslott med det mørke eik interiøret og gobeliner, som ser ut som om de er mange hundre år gamle.

Vi ble vist til bordet vår, og bestilte et glass vin mens vi kikket i menyen. Og mens vi ventet på våre bestillinger tok jeg meg den frihet og knipset en god del bilder.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg bestilt hjort, medium minus med potetmos. Den smakte aldeles fortreffelig, og med Chef Alexanders vinvalg kunne det ikke bli bedre. Denne Bordeaux vinen fra 2014 er lagret i to år og deretter tappet på flasker. Den passet perfekt til kjøttet og gjorde måltidet komplett. Til dessert bestilte jeg en  mørk sjokoladekake med pistasj krem. Helt himmelsk.

 

Når været er varmt er det fint å sitte ute må denne sjarmerende terrassen med noe godt i glasset. The Witchery by the Castle selger ikke bare et nydelig måltid men en opplevelse i en fantastisk atmosfære. Når jeg skal tilbake til Edinburgh, blir det et nytt måltid her. 

Det er bare noen få meter fra restauranten til Edinburgh Castle, ta til venstre når du er ute av smuget så ser du det ruve majestetisk på sin klippe. Jeg kan virkelig anbefale et besøk hit, men du må må bestille på forhånd. http://www.thewitchery.com

Relaterte linker til turen vår Edinburgh Skottland  og Edinburgh Castle