En hyllest til min mormor og morfar.

Mine besterforeldre, på min mors side har satt sine dype kjærlige spor i meg, og dette er en hyllest til min mormor og morfar. Min morfar var sjøkaptein, og for det meste ute på havet, det var slik det var i gamledager. Min mormor var hjemme og passet barn og hus. Jeg traff min morfar noen få ganger, dessverre, før han døde i 1968. Da var jeg nesten syv år, og jeg huske ham som en lun og trygg morfar. Han har etterlatt seg gode minner, og skulle bare ønske jeg hadde blitt bedre kjent med ham. 

Jeg spurte min mor om hun visste hvordan de traff hverandre, men det gjorde hun dessverre ikke. Det hun kunne fortelle, var at de må ha truffet hverandre hos felles venner. Byen var ikke så stor den gangen, hun bodde i Dronningensgate og han i Gyldenløvsgate.

Men en ting jeg er ganske overbesvist om, er at han måtte ha vært hennes store kjærlighet, for hun giftet seg aldri igjen etter at han døde. Min mormor Agnes ble født i Kopervik 16.03 1908 og min morfar Thorvald ble født i Sør Audnedal 06.09 1906. De giftet seg 02. 06 1935 i Domkirken i Kristiansand.

Min mormor kunne fortelle at de hadde mye gøy da de var unge. På bildet under, er de på en av sine mange utflukter med gode venner.

 

Krigsseiler

Morfar var krigsseiler under 2.verdenskrig og var borte fra familien sin i 7 år. Han reiste da min mor var en måned, og hun hadde da ikke sett sin far under hele krigen, før hun traff han for første gang da hun var 6 1/2 år, i Saint Johnˋs i Nova Scotia, en provins på østkysten av Canada.

Krigsseilerne fikk ingen annerkjennelse for sin innsatsen under krigen, og det er en stor skam. Hva disse sjømennene ble utsatt for, da de seilte over et enormt Atlanterhav, med alle farer som lurte, både under havoverflaten og i luften, er noe vi aldri vil kunne forstå. Tyske ubåter som fulgte etter dem, og ikke ante når de ville slå til og bli torpedert.

Litt syd for Grønland kl. 01.15 den 27 juni 1941 skjedde det de alle fryktet, de var på vei til England, da tre skip i konvoien ble torpedert. Et av skipene hadde eksplosiver og gikk i luften, de to andre fikk såpass store skader at de etterhvert sank.  De hadde fått strenge instrukser om ikke, under noen omstendigheter, å stoppe for å redde dem som havnet i sjøen, men bare fortsette. Et stille mål er lettere å treffe enn et i bevegelse.

Tankeren, Havprins, hvor min morfar var kaptein, hadde  også fått skader, måtte senke farten, og deretter stoppe helt. Lufttrykket etter eksplosjonene blåste alt av glass på breon. Men han og mannskapet holdt hodet kaldt, og var raskt ute med å senke livbåtene, og redde alle dem de kunne. På det nederlandske skipet som ble truffet, S.S. Maasdam, ble 15 passasjerer og et mannskap på 29, reddet opp av havet.

De forulykkede hadde ligget i sjøen lenge da de ble reddet. Det ble sagt senere, av en amerikansk sykepleier som var ombord på Maasdam, at det var som å se guder fra den norske sagaen, der de kom for å redde dem opp i livbåtene, kledd i svart regntøy med gule sydvester. Da de dro fra New York var det 49 skip i konvoien, og 42 da de var framme i Wales.

Han ble tildelt medalje for sin heroiske innsats, men ville ikke ta imot. Hans argument var, at det var så mange andre som også fortjente den men som ikke fikk den. 

Min mormor sparte på all korrespondanse etter ham. Og der fant jeg blandt annet en del takkebrev fra noen av dem som ble reddet, både fra passasjerene og det nederlandske rederiet. Jeg ble rørt til tårer, også i skrivende stund, over å lese deres takkebrev. Jeg har planer om å finne etterkommere etter noen av dem, og jobber med saken. Resten av krigen fikk han det ærefulle oppdrag som konsul i Nova Scotia, Newfoundland i Canada.   

Hvis du er interessert i krigsseilerne og deres innsats kan du lese mer her: Krisgsseiler registeret; http://www.krigsseilerregisteret.no  

Her er min mormor og morfar, min mor og min onkel, sammen igjen like etter krigen.

 

Etiopia

I 1954 fikk han jobb som havnefogd, i det som nå er Eritrea. Min mormor og tante flyttet ned i – 56 og min mor kom i -58, da var hun 19 år. De bodde i havnebyen Masawa til de reiste hjem i -59

Eritrea var en italiensk koloni fra 1890, og fra 1950 en del av Etiopia. De ble selvstendige etter frigjøringskrigen i 1993. Selve Etiopia har aldri vært kolonisert, selv om italienerne gjorde et forgjeves forsøk i 1895.

Det var en norsk marinebase som holdt til i Masawa, og offiserene og underoffiserene hadde sine familier med. Det ble ofte invitert til forskjellige selskapeligheter, på basen, og her feriet de blandt annet 17.mai og andre norske merkedager.

Her ble også de etiopiske kadettene uteksaminert. Dette var en høytidelig seremoni, hvor de fikk tildelt hvert sitt sverd av selveste keiseren. Nordmennene, og de som var tilsluttet basen, var også invitert til seremonien. Der var også min mor og familien.

Etter endt opphold dro de hjem med båt gjennom Suez kanalen til Genova. Her skulle de oppholde seg et par dager mens de ventet på toget som skulle ta dem hjem til Norge. Mannskapet, på skipet de kom med, skulle med fly, og de ble tilbudt en kosnadsfri flyreise hjem. Her snakker vi gentlemen. Min morfar kom hjem i -60.

 

Hennes arv til meg er kjære og verdifulle minner. Og noe av det som har gjort dypt inntrykk på meg, var da jeg var 9 år gammel. Min mormor var veldig samfunnsbevisst og interessert i historie. Hun tok meg med på et lysbilde foredrag om Pompeii, og jeg ble dypt fasinert av alle bildene de viste av utgravningene, og av byen som ble begravd under asken fra vulkanen Vesuv i 79. e.Kr. Her er link til turen jeg tok 10 år etter Pompeii og Europa i fugleperspektiv

Med skrekkblandet fryd så jeg hva asken hadde gjort med menneskene og byen. Denne kvelden la grunnlaget for min store fasinasjon for historie, og siden den gang har jeg vært over gjennomsnittet interessert i historie. Det er jeg er henne evig takknemlig for. Det tok10 år før jeg fikk oppfylt drømmen om å besøke Pompeii.

Det var alltid så koselig å overnatte hos henne, og noen ganger var det bare oss to. Første gang jeg var på kino, var med mormor, og vi så Heidi. Om jenta som med svak helse skulle bo i Alpene hos en bitter og sint bestefar. Det var en varm sommerkveld og vi spaserte hjem etter kinobesøket. Hun bodde på Lund like utenfor Kristiansand, og vi gikk og pratet om alt mulig.

Det var så lett og fint å snakke med henne, for hun var alltid så oppmerksom, tok oss på alvor og lyttet interessert i alt hva vi snakket om.

Jeg husker faktisk noe av det vi snakket om da vi ruslet hjemover den kvelden. Vi hørte sirener i det fjerne, og vi sa at vi håpet det ikke var hos oss det brant. “Akkurat det samme sa din morfar da han hørte sirenene”, sa hun. Dette husker jeg, men å huske hva jeg skal hente i 2 etajen på vei opp trappen, dèt glemmer jeg. På bilde ser du min mormor, mamma og meg.

Apropo; Når vi er inne på oppmerksom; hun skulle hatt tapperhetsmedalje. Min søster og jeg var blodfan av Anita Hegerland, og hadde kasetten med sangene hennes, blandt annet: Hvis jeg var en fugl jeg fløy over havet der pappan min er.Tror jeg fremdeles kan teksten.

Anyway. Vi sang alle sangene på kasetten og brukte gardinsnoren som mikrofon. En tidlig form for karaoke, men med selve Anita som medsanger. Da hun var på besøk, mormor altså, sang vi av hjertens lyst, og hun satt tålmodig i sofaen og hørte på alle sangene. Opptil flere ganger. Stakkars.

Nå når mitt barnebarn, på elleve er hos meg, danser og synger hun også, (og jeg ser på) men i en litt mer avansert art, nå er kassetter og gardinsnorer byttet ut med Tik Tok og youtube.

 Deres historie og liv har påvirket meg i stor grad, og mine besteforeldre på begge sider har satt uvurderlige spor i meg. Jeg er dem evig takknemlig. De hadde alle, en sterk utferdstrang, som jeg garantert har arvet. Jeg bruker dem som mitt forbilde, og håper jeg også kan sett gode avtrykk i mine barnebarns liv. Her er min hyllest til mine besteforeldre på min fars side; En hyllest til mine besteforeldre.

Tusen takk for at jeg fikk akkurat dere som min mormor og morfar.