I min morfars fotspor til Newfoundland

Jeg har gått i min morfars fotspor til Newfoundland. Min morfar var krigsseiler og seilte i konvoi over Atlanterhavet under 2. Verdenskrig. 16. juni 1941 forlot Konvoi 133, med 49 skip Halifax, med England som destinasjon, hvor 42 skip nådde havner i Europa, mens syv aldri nådde fram. Det var alltid en overhengende fare for torpedering og natt til 27. juni skjedde det alle hadde fryktet. Torpedoer fra tyske ubåter traff tre av skipene. Det ene var lastet med sprengstoff så broen på det norske tankskipet MT Havprins, som var like ved, fikk blåst bort deler av broen.

De var nødt til å stoppe for å få en oversikt over skadene. Det nederlandske skipet SS Maasdam ble truffet og etterhvert sank, og mannskapet måtte evakueres.

Dramaet i det kalde Atlanterhavet varte i flere timer. Timer i frykt for ikke å overleve. Men takket være heroisk innsats kom alle, bortsett fra to sykepleiere, i sikkerhet på MT Havprins og britiske Randa. Havprins reddet 15 passasjerer og 29 av mannskapet. Jeg vet ikke hvor mange som ble reddet av Randa, som dro videre til Island.

Kapteinen på MT Havprins var min morfar. Skipet hans var fylt med drivstoff til fly.  En stor del av dem som var ombord var amerikanske sykepleiere som skulle til England for å bistå, og de ankom trygt havnen i Bristol den 4. juli.

 “Det eneste som virkelig skremte meg gjennom krigen var faren for ubåter”  Winston Churhill. 

Siden lenge før krigen har det vært norske interesser i St. Johnˋs på Newfoundland, som den norske handelsflåten Nortraship. Og fra august – 41 ble min morfar den norske representanten for shipping og handel for Nortraship, og den norske konsul i St. Johnˋs.

Familien visste ikke hvor han var før i -43. Han  bodde og arbeidet i St. Johnˋs resten av krigen og traff min mor, hennes bror, onkel Bert, og min mormor i august 1945. Han avsluttet sitt arbeide der 23.november -45 Etter at de ble etablert en ny norsk konsul, britiskfødte Fred. R. Emerson. 

Bakgrunnen for å gå i min morfars fotspor til Newfoundland er min sterke interesse for historie og mitt engasjement i AMK; Agder Krigsseileres Minneforening  Agder Krigsseilers Minneforening   og nå mer enn noen gang.

Jeg begynte å planlegge denne turen før pandemien traff, og måtte legge planene på hyllen for en stund. Jeg sjekket om det fremdeles var en norsk konsul i St. John`s og googlet er en fin ting. Og det er fremdeles norsk konsul der. 

Før pandemien tok jeg kontakt med den norske konsulen på St. Johnˋs. Robert Collingwood, og i en email presenterte jeg meg og fortalte om min morfars opphold, at jeg gjorde research og planla en tur når verden åpnet opp igjen.

Jeg fikk et meget hyggelig svar tilbake, hvor han syntes dette var interessant og ville gjerne vite mer om min morfar og ville stå til tjeneste når jeg kom.

Jeg tok opp kontakten igjen i vår og ble møtt med varme og et ønske om å hjelpe med det jeg måtte ha
behov for. Noe av det jeg ønsket å finne ut av var hvor han bodde og hvor han jobbet.  Jeg fikk tips om hvor jeg skulle finne ut av dette, blandt annet på museet Therooms http://www.therooms.ca  som inneholder historien om  St. Johnˋs og omegn, samt et arkiv. 

I min research fant jeg ut hvor han bodde. I et essay, han forfattet etter at han flyttet dit, skrev han at han sjekket inn på Newfoundland hotel, jeg googlet navnet men fant det ingen steder. Vi gikk ut i fra at han flytter til et hus eller leilighet etterhvert.

Han etterlot seg mange papirer og jeg fant ut at han bodde på hotellet hele tiden. Blandt annet i et brev han skrev til hotel ledelsen i -43, hvor han spurte om han kunne få reduksjon i prisen siden han hadde bodd der så lenge.  Jeg fant en side på FB om Old St. Johnˋs, i håp om å finne ut mer, og fant faktisk bilde at hotellet, men ingen adresse. Ut i fra telegram han skrev og mottok i sitt embete, fant jeg også ut hvor han jobbet, i Bank of Nova Scotia Building, men ingen adresse der heller.

I min morfars fotspor til Newfoundland

Jeg ønsket litt symbolikk i denne reisen og la den til  6.september, på min morfars bursdag, 116 år etter han ble født.  Etter både kanselleringer og forsinkelser i flytider landet vi i St. Johnˋs kl. 02.00 og var på hotellet ca. kl. 02.30 Vi var overtrette men spente på å endelig få oppleve St. Johnˋs. Dagen etter var vi tidlig oppe, og kunne nyte en god frokost i hotellets restaurant, med utsikt over innseilingen til havnen.

På The Rooms var de veldig behjelpelige og de fant adressene og bilder av både hotellet og banken. Med dette som utgangspunkt dro vi spent ut i den byen hvor min morfar bodde for så mange år siden.

Det var her min mor traff sin far for første gang. Hun var tre måneder da han dro til sjøs mars -39 og ingen visste at det skulle gå så mange år, og en forferdelig verdenskrig, før de skulle treffes igjen.

Det var veldig spesielt å finne ut hvor han levde. Gå i hans fotspor. Det eneste jeg visste da jeg bestilte hotell, var at min mor fortalte at han kunne se innseilingen til havnen, og det var det jeg ønsket at vi også skulle kunne gjøre fra vårt hotellet. 

Bildet til høyre er tatt på 60-tallet, før hotellet var revet og erstatter med Hotel Sheraton. Rabatten du ser foran hotellet er der fremdeles. Til høyre i bildet, ved det som ser ut som lagerbygninger, ligger Dobble Tree by Hilton, hvor vi bodde.

 

Og det viste det seg at fra hotellrommet hadde vi utsikt rett opp på hotel Sheraton.

Da vi fant ut av dette måtte vi ha en liten ekskursjon dit og vandre på vår families historiske grunn. Her er min mor og jeg foreviget foran Sheraton, med min søster Siv bak kamera.

Morfar måtte ha hatt en fantastisk utsikt over innseilingen fra da han bodde der. 

 

På The Rooms fant vi også adressen til kontoret hvor han jobbet; The Bank of Nova Scotia Building, Water Street 291, hvor også Det kgl. norske konsulat hadde sine kontorer. Denne gamle bank bygningen huser nå restaurant The Merchant Tavern, drevet av Chef Jeremy Bonia.

Her står min mor foran den nyere versjonen av bygget, 77 år etter første gang hun var der. Foreviget av min søster Siv Benedikte. Bilde under viser et bildet fra ca. 1920 og slik den så ut da min morfar jobbet der

 

Kgl  Norsk Konsulat

Det Kongelige norske konsulatet ligger i 277 Water Street, i gaten nærmest havnen. Det har bare flyttet et kvartal, i samme gate som det gamle. Norges konsulat er en bilateral oppgave i St. Johnˋs som promoterer norske interesser, og har en viktig rolle innen kulturelle relasjoner og lokale medier i Canada.

Den norske konsulen er utnevt av kongen, og er nå Robert Collingwood. Vi hadde avtalt å treffe ham en formiddag i konsulatet og ble møtt av dette emblemet i foajeen. 

 

Vi ble hjertelig mottat og hadde en lang og hyggelig prat på hans kontor med flott utsikt over havnen og innseilingen. Han var genuint interessert i min morfar og vi utvekslet mye informasjon. Jeg har et essay min morfar skrev om St. Johnˋs fra sin tid der, som jeg skal oversette og sende Robert, og han på sin side hadde mange dokumenter fra den tiden som han vil dele.

Etter en stund tok han oss med på lunsj, og en kjøre tur i omegn. Det er det som er så fantastisk når man kommer i kontakt med lokalbefolkningen. Vi ser så mye mer enn hva vi hadde gjort som bare turister. Og ca. 20 min. kjøring fra St. Johnˋs ligger pitoreske og idylliske Petty Harbour.

 

Petty Harbour

Robert  inviterte oss med på lunsj i et lite idyllisk fiskevær, hvor hans far hadde vokst opp. Det finnes flere slike fiskevær langs kysten og i mange av alle buktene.

Petty Harbour – Maddox Cove er et lite tettsted, hvor det bor omtrent 960 mennesker. Den ligger på den østlige bredden av Avalon-halvøya og sør for St. Johnˋs.

Dette var et par dager etter at stormen Earl hadde herjet, og det kom fire ganger så mye regn enn det som var forventet, så elven gikk nesten over sine bredder. Noen steder var det også store oversvømmelser.

Mange av bygningene som ligger så nær havet har en sjarmerende værbitt patina. Men ikke la deg lure. I denne restauranten serverte de den beste fiskematen du kan tenke deg. Jeg kan, på det varmeste, anbefale Seafood Chowder.

 

 

Etter en nydelig lunsj og en tur rundt i Petty Harbour med flere stopp for å kunne forevige denne dagen, dro vi tilbake til St. Johnˋs. Robert tok oss med på en kjøretur i utkanten av byen og vi hadde en interessant tur hvor han fortalte om byens spennende lokalhistorie. 

Han kjørte oss til hotel døren, vi skiltes som venner og vil holde kontakten. Robert tok oss i mot på en måte som fikk oss til å føle oss velkommen. Det har vært en minneverdig dag og et spesielt møtet som knytter fortiden til idag, takket være ham.

 

St. Johnˋs

St. Johnˋs er hovedstaden i den Canadiske provinsen Newfoundland og Labrador.   http://www.stjohns.ca Byen ligger på den østlige kanten av halvøya Avalon på Newfoundland.

Det bor 165 346 mennesker i denne byen, og var den første byen som ble grunnlagt av engelskmenn på det nord-amerikanske kontinent. Fiske er fremdeles en hovednæring i byen, men den er også kjent for en travel havn for offshore næringen. Her er Norge sterkt representert.

St. Johnˋs er en rolig og tilbakelent by hvor det er godt å bo, i følge innbyggerne. Og du trefffer vennlige og hyggelige mennesker

Du finner et rikt kulturelt liv her og maten er fantastisk. Selv den mest beskjedne restauranten serverer mat hvor både innbyggere og turister står i kø for å komme inn og nyte.

Når vi har blitt kjent med menneskene der og fått et innblikk i livet i dette værharde stedet ser du at det er mer ved byen enn hva øyet kan se.

Byen har en autentisitet og en patina som kanskje ved først øyekast kan se litt sliten ut, men når du kommer litt i dybden og skraper litt i overflaten finner du en by som har mye historie.

Newfoundland

Den Canadiske provinsen Newfoundland og Labrador ligger nordøst i landet.  Den består av øya Newfoundland og fastlandsområdet Labrador. Den største delen av befolknningen, 95 prosent, på Newfoundland og nærmere halvparten av dette bor på Avalon Peninsula med St. Johnˋs som provinsens største by.

Vi kjørte en del på kryss og tvers av øya, og mye minner om Norge. Her er mye skog og mange fjorder med små sjarmerende fiskevær. De viktigste industriene er prossesering av fisk og skalldyr. papirproduksjon og oljeraffinering. Det er fire oljeplattformer som produserer råolje og naturgass. Her får du mange flotte naturopplevelser, som hvalsafari, jakt og fiske og et flott kystlandskap. Jeg kan anbefale en tur til Cape Spear i storm.

 

Cape Spear

Cape Spear er det østligste fyret på den nordamerikanske kontinent, og her kommer stormene fra Atlanterhavet rett på uten noen som helst hindringer.

Det er en fascinerende opplevelse og et fantastisk syn når det stormer på. Noe vi fikk oppleve da stormen Earl herjet i høst. Det er et imponerende syn å se de store bølgene fra Atlanterhavet dundre inn i kystlandskapet og å kunne oppleve naturkreftene på så nært hold.   

 

Slaget om Atlanterhavet

Slaget om Atlanterhavet er betegnelssen på den kontinunerlige kampen om herredømmet over konvoirutene i Nord-Atlanteren under andre verdenskrig. Rutenfra Halifax passerte ikke langt fra innseilingen til St. Johnˋs. De allierte vant denne kampen i -43

Det som gjorde utslaget var sterkere flystøtte og eskorte skip for å beskytte konvoiene. Det ble anvendt sonar for å kunne lokalisere tyske ubåte, som ble kalt Hitlers ulveflokk, og armering av handelsskip. Disse var i utgangspunkt sivile fartøy som ble rekviret, av staten, under krigen. 

Min morfar skrev i sitt essay om Slaget om Atlanterhavet; Newfoundland er et land ( det var da en britisk koloni fram til ) som var lite kjent ute i verden, men det gjordet krigen en forandring på. Med et slag gikk Newfoundland inn i forrester frontlinje, spesielt i det såkalte Slaget om Altlanterhavet, som jo for en stor del pågikk like utenfor landets kyster og som fikk nær føling av på mere enn en måte.

Canadiske og amerikanske baser ble bygget opp på rekordtid, canadiske og amerikanske sailers og soldiers blev i stort antall  stasjonert her slik at folketallet i denne tiden økte med nær 50 000 hvilket må sies å være en ganske kraftig tilvækst til en befolkning på nærmer 300 000, Hvor alle fikk en hjertelig og vennlig mottakelse, og deres hjem ble åpnet for dem. 

Konvoi HX 133 betyr at de la ut fra Halifax som nr. 133 av konvoier under 2. Verdenskrig.

 

Til mofar

Dette har vært et spesielt møte, både med konsulen og byen. Nå er det gått to måneder siden vi var der, og noen ganger når man får litt avstand til alle inntrykkene blir minnen og inntrykkene sterkere. Det er slik jeg føler nå. Og spesielt når jeg skriver om dette.

Det er som om det kommer nærmere, og jeg føler jeg er kommer nærmere min morfar ved å oppsøke hvor han levde, og kunne gå i hans fotspor. Det har vært en verdifull reise på så mange måter og jeg ville aldri ha vært denne turen med min mor og min søster foruten. 

Til høyre ser du familien samlet for første gang på syv år i St. Johnˋs august -45

 

Jeg er meget stolt av min morfars, og hans mannskaps, og deres innsats den natten i juni – 41 da han risikerte å lide sammen skjebne som de torpederte skipene, men reddet alle disse mennskene.

Det var en streng lov om at de ikke under noen omstendigheter skulle stoppe for å ta opp forliste. Det skulle skip som var lengst bak i rekken gjøre. Men det kunne ta så lang tid før de nådde frem at da ville disse menneskene vært borte for alltid. 

Her er min mormor og morfar gjenforent. Bak på dette bilder har min mormor skrevet; I St. Johnˋs 1945, gjensyn etter 7 års fravær, for en dag.

Jeg har tidligere postet en blogg om min hyllest til min mormor og morfar;  En hyllest til min mormor og morfar.

Er du interessert i krigsseiler historie finner du det meste i Krigsseilerregisteret; http://www.krigsseilerregisteret.no